Stedsnavn som etternavn - fra Robert Skott til Gabriel Engedal

Kom Friis fra Frisland?

Opprinnelig var ikkje stedsnavnet et etternavn slik vi forstår det i dag. Det var ein adresse. Men når ein person flytta, og tok med seg stedsnavnet, - da var det blitt et etternavn. Ein av mine aner på Øyslebø på 15-hundretallet blei kalla Robert Skott. Eg trur det var fordi han kom fra Skottland. Og så var det Peder Claussøn Friis. Eg trur han hadde røtter i Frisland, Nederland.

I 1923 kom loven om faste etternavn. Da måtte alle velge seg et fast etternavn. Og dei aller fleste på bygda valgte seg gardsnavnet. Det vanlige var matrikkelgarden, garden med eige gardsnummer.

Eg vaks opp på Skeie i Eiken, ein stor gard med mange bruk. Gardnummer 74, Skeie nordre, hadde 23 bruk, og gardnummer 75, Skeie søndre, hadde 11 bruk. I dagligtale blei nordre Skeie kalt Framregarden, mens søndre Skeie var Ydregarden. I dagligtale var det også slik at bruksnavet (med preposisjon) blei brukt for å identifisere folk. Det var Gunleif i Skjekkjeland, Anders på Torp, Karl i Åsen, Gard i Monen. Men dei "skreiv seg som" Skeie. Dei brukte gardsnavnet som offisielt etternavn, Gunleif Skeie, Anders Skeie, Karl Skeie og Gard Skeie. Når det var 34 bruk under Skeie, blei det mange med det etternavnet.

Eg trur at i heile Eiken var det gardsnavn som blei brukt. Eg veit ikkje om noen med bruksnavn som etternavn. Men svigerfar i Mandal hadde etternavnet Engedal. Engedal er et gammelt navn, men det var et bruk under Haddeland. Et nyare bruk under Haddeland var Solvang. Det blei også tatt i bruk som etternavn. Så disse nyaste etternavna tok i bruk den minste eininga, - navnet på et enkelt bruk.

Da er vi ved poenget i denne historien: Stedsnavnet som etternavn har ei historisk utvikling: - fra det store til det små, - fra det store landområde til det minste bruket.

15-hundretallet: Robert Skott (kanskje fra Skottland, Peder Claussøn Friis (Frisland?)
16-hundretallet: Hans Andersen Holst (fra Holstein?), Lorentz Mortensen Angell (Angeln, Slesvig)
17-hundretallet: "generelle stedsnavn" Gunder Dahl, Hans Holm, Lars Jørgensen Moe
18-hundretallet: gardsnavn, Anton Martin Scheie, Johan Th. Storaker
19-hundretallet: gardsnavn, Gunleif Skeie, Thoralf Storaker
                        bruksnavn, Gabriel Engedal, Torleif Solvang
20-hundretallet: ?

Roald Amundsen og alle hans "slektninger"

Roald Amundsen (1872-1928)

Luke Iquallaq (1904-1978)

Uqsuqtuuq (Gjoa Haven) er ein inuitt-by  nord i Canada der Roald Amundsen og hans folk overvintra i forsøket på å finne nordvest-passasjen.
Ein inuitt, Luke Iquallaq, fortalte i 1978 på sitt dødsleie at han var sønn til Roald Amundsen. Nå er det tatt DNA-prøver, og dei var negative. Luke var ikkje sønn av Roald Amundsen, konstaterer inuitt-avisen Nunatsiaq


Mange familier har ein historie om at dei er i slekt med Roald Amundsen, I Canada, USA, Australia, New Zealand, - og Norge. Noen få er riktige. Dei fleste er oppspinn.

I 2005 var eg med på å avkrefte ein slik slektsrelasjon til New Zealand i Norway Heritage. Det er blitt ein veldig lang diskusjonstråd, med både ekte slekt og mange historier som desverre er oppspinn. Dei fleste har også tilleggshistorier, om brev og "nesten" besøk o.l.

Eksempler fra andre forum::
Ancestry.com's Surnames Amundsen: med Aslak Amundsen fra Morgedal.
Ancestry.com's Surnames Amundsen: Hadde Roald ei datter, eller adopterte han ei datter?
Barn av Roald Amundsen er også diskutert på GenForum.
Der er også ein søt historie om da Roald Amundsen sendte melding til kona si med ei brevdue!
Slekta blei også diskutert på gamle soc.genealogy.nordic.
Og også i Norge er det historier om slektskap til Roald Amundsen, eksempel Schyberg-slekta.

Kva er grunnen til alle disse historiene? Eg veit ikkje. Noe av bakgrunnen er nok at mange norsk-ætta hadde lite kjennskap til bruken av etternavn i Norge før 1900. Dei hadde antagelsen om å tilhøre "familien Amundsen".

Når oldemor var tigger

Eg har før skrive om min 7t-oldefar som var morder, og har filosofert omkring det med ulike sosiale lag, høgstatus og lågstatus i anegalleriet.

For et par dager sidan kikka eg på ei etterlysning fra norsk-amerikanerar etter familien Arnesen. Eg søkte etter Polly Hansen, født 1868. Mens eg søkte med navnet Polly som søkeobjekt, fant eg at mange av dei heldt til på indre Austlandet, og var "tilreisende". Dei var ofte døpt som Polla. Kanskje er det ein variant av Pauline.

Denne Polly trur eg var Polla Hansdatter, født utafor ekteskap 11. april 1868 i Nes, Hedmark, datter av Pauline Hansdatter. Mora var betlerske, og hadde fra før 5 barn utafor ekteskap, ifølge FT-1865.

Dette var folk nederst på den sosiale rangstigen. Det er klart at for noen av disse var utvandring til USA ein stor mulighet. Der kunne dei starte med nye muligheter, utan å bli møtt med fordommer og nedvurdering som lett skjedde i norske bygdelag. Nå veit eg ingenting om denne familien. Kanskje klarte Polly Hansen seg fint her i Norge. Ho flytta i alle fall til Oslo og fikk familie der. Neste generasjon utvandra til Holland og til USA.

Eg var litt i tvil om eg skulle poste det siste innlegget mitt, med informasjonen om Pollys mor som var tigger. Noen er jo slik at dei helst søker etter rikingar og kongelige i slektstavla si. For min egen del syns eg det er interessant å finne kva slags kår mine forfedre levde under, - uansett.

Å finne Ole Pedersen gift med Anna eller Marit

Det er gøy å leike detektiv. Eg leser igjennom Digitalarkivets forum, DIS-forum for Agderfylkene, Norway Heritage, Norway Genealogy Forum og RootsWeb's Message Boards. Eg ser etter spennande etterlysningar, der eg kan leike detektiv og finne fram til gamle forfedre, eller til nålevande slektningar.

Dei siste dagane har eg sett etter Ole Hovland, ei etterlysning på Norway Unknown.

Olaus Martin Hovland, født april 1864 i Minnesota, foreldrene heitte trulig Ole og Anna. Amerikanske databaser har eg lite kjennskap til, utenom Familysearch og SSDI. Men Digitalarkivet har folketellingar for norsk-ætta personar i USA i 1880. I Minnesota fant eg ein aktuell kandidat, ein 16-årnig Martin som var sønn til Ole Peeterson (63) og Mary Peeterson (63).

I det niende innlegget i debatten kom det opplysningar om at foreldrene var Ole P Hovland og Mareb Hermandstad. På grunnlag av dette, og opplysningane i 1880 var utfordringa å finne Ole Pedersen Hovland og Marit Hermandstad, begge født ca 1817 og utvandra omlag 1860.

Eg søkte på Hovland/Hofland og Hermandstad i FT-1865, og fant at Hovland var et veldig vanlig gardsnavn, mens Hermandstad fant eg bare i Melhus. På Familysearch fant eg massevis av Ole Pedersen født 1817, Men er fant ingen passande Marit i Melhus. Der var noen Hermandstad i Trondheim, men ingen blant utflyttede.   Det såg vanskelig ut -

Napp. Eg søkte på Hermandstad i passajerlistene på Norway Heritage, og fant i 1850 ein Gudbrand Haversen Hermandstad (21). Han hadde ukjent bosted, men reisefølget hans var fra Vang i Oppland. Når eg søkte på FT-1865 på Vang etter gardsnavn som begynner på Her dukka Hermundstad opp. Det var lovande! Så søkte eg passasjerlistene i Norway Heritage igjen, og der var ho,  Marith Enersdatter Hermundstad (35) i 1853. Marit var ugift og hadde ein sønn på 8 år. Det at ho var ugift, stemte egentlig bra. Da var det rimelig at ho hadde sitt gardsnavn med seg til USA, og at dei huska det ved hennes død.

Så var det Ole Pedersen Hovland, født ca 1817. Ein kunne bruke Familysearch og finne alle Ole Pedersen født 1816-1818, og så sjekke skanna kirkebøker i alle sogn der det var ein Hovland gard. Men det var altfor mange -. Eg hadde merka at det var veldig mange Hovland gardar i Hordaland og Sogn og Fjordane. Derfor prøvde eg søk i databasene til Sogn og Fjordane fylke. Eg søkte på inn- og utflyttede. Eg søkte på Ole Hovland og fant ingen, eg søkte på Ole Pedersen og fant ingen, men når eg søkte på Ole med etternavn Peder, fekk eg napp! Ole Peders fra Hovland, emigrant april 1854, var født 1817! Eg surra og bomma litt da eg skulle finne fram til rett sogn og rett kirkebok. Eg trudde først han var frå Hovland i Kinn. Men til slutt fant eg han i Lærdal, og da falt mange ting på plass.

 Til sist fant eg familien i 1860 census Wisconsin. Eg brukte dattera Guri, født 1848, som søkeobjekt, og da søkte eg av erfaring etter Julie 12 år. Da eg søkte på fornavn som begynner på Jul og etternavn som begynner på Pe, fant eg familien. Alderen til foreldrene i FT-1860 var veldig feil, Ole 38 år og Martha (=Marit) 30 år. Begge skulle vore 43 år!
Det er noe av det som fasinerer meg med slikt "detektiv"-arbeid. Å sortere i motstridane fakta i kildene, og vurdere kva som er pålitelig og kva som er feil, og så lage gjetningar ut fra dette, - og så begynne å nøste i ein ende.

Charles Darwin og meitemakk

Om makkens underlige oppførsel
 - og om internett som veit alt

August 2011
Det begynte med fukt i kjellaren. Eg oppdaga et hol i nedløpsrøyret fra takrenna, - alt vannet rant ut og inn til muren. Røyret som skulle lede vannet vekk var tett, - ein eller annan plass nede i plenen.

Eg ville finna kor røyret gikk, utan å grave opp heile plenen. Så eg fant meg et lite metallrøyr, laga et håndtak, og begynte å lokalisere røyret med å stikke ned i torva.

Da skjedde det, - plutselig krelte det 5-10 meitemakkar omkring føttene mine. Eg kikka rundt på plenen, der var ingen makk ellers å sjå, bare på den kvadratmeteren eg sto. Det var nesten ekkelt å stå der.

Vel, eg fotsatte, og det fortsatte å komme opp makk. Eg prøvde å flytte meg fleire meter, og det same skjedde. Når eg stakk i jorda, spratt makk opp av jorda omkring beina mine. Eg skjønte ikkje korfor.

Eg fekk gjort jobben min. Eg fant kor røyret gikk, fant proppen, staka og spylte fra begge ender og fekk etter mye strev opna opp. Røyret måtte forlengast litt, og så kunne plenen ordnast. Nedløpsrøyret på veggen blei bytta, - og da var alt i orden. Regnvannet gikk der det skulle.

Men eg funderte på det eg hadde observert. Da brukte eg mitt nye leksikon: Google.
Eg brukte søkeorda: "meitemakk lyd", og straks dukka det opp ein interessant artikkel fra kunnskapsdepartementet: Fra meitemark til Markens grøde
Når eg da søkte videre på engelsk, fant eg mye stoff. Det var egne ord for fenomenet: grunting.
Det var folk som hadde aktiviteten som yrke, og det hadde egne festivaler

Ein dag seinare prøvde eg å gjenta operasjonen, og filma med fotoapparatet. Makkane var ikkje så livlige nå, kanskje fordi det var blitt kaldare. Men ein filmsnutt blei det da: Grunting

Det er bedre filmsnutter på You Tube som viser profesjonelle gruntere.

Men tilbake til forklaringa på fenomenet.

Charles Darwin meinte at det var for å unnsleppe muldvarp at makkane flykta til overflata. Men - her er det jo ikkje muldvarp! Og eg veit ikkje om det nokon gong har vore -. Da kan vel ikkje makkane ha det å skylde på. 

Eg trur at makkane har god hørsel, og skrapelyden i jorda lagar ulyd som blir altfor sterk for trommehinna til makken. (Eg har høreapparat, så eg veit kva plagsom ulyd er) Så da flykter makken opp i friluft der lyden ikkje blir så plagsom. Trur nå eg.

God appetitt!

Eg har plassert bloggen min i Korshamn på norske bloggkart!

Godt nytt år!

Heiter det "godt nyttår" eller "godt nytt år"?
Eg meiner både og. Eg seier "godt nyttår!" til dei eg møter i dag. Men i ei overskrift, som kan bli lest med trykk på alle tre ord, så kan den delte skrivemåten gi rom for litt meir ettertanke -

Mitt nyttårsforsett: å skrive blogg i 2012! (det blir i alle fall ein i dag)

Nyttårstalen
Jens Stoltenberg har kanskje lest bloggen min fra nyttår 2010. Han har i alle fall skjønt det. I fjor trur eg han alltid uttalte årstallet "totusenogtolv".  Nå sa han "tjuetolv"!


Året 2011
Det var fleire ting som gjorde meg stolt av å vere nordmann i 2011:

1. Først og fremt vår reaksjon på terroren 22. juli. Våre politikere viste flotte holdninger og lederegenskaper i dei første kaotiske timane, og folket følgte opp: rosetoget og blomsterhavet var ei fantastisk markering.

2. Det var moro at verdens lengste og langsomste TV-sending blei populær. Fem dagar med direkte sending fra hurtigruta Bergen-Kirkenes fekk store seertall på NRK2. Korfor? Kanskje fordi det var ein etterlengta kontrast til kjapp-kjapp-TV. Landskapet er flott, det veit vi jo, det vakre kystlandskapet (som vi får vi sett så lite av når ein kjører bilvegen, gjennom tunnellar og tett skog). Og så hadde TV-sendinga sånn ein behagelig puls, med glidande bildeføring og rytmen fra bølgene.

3. Det var førnøyelig at boka "Hel ved" blei ein bestselger før jul.
Eg fekk to eksemplarer, og dei vil eg ikkje bytte! Boka er god! Den er godt skreven, den er faglig saklig, den har humor og er fin visuelt. Ved er ein god konkret håndterlig ting.