Sjur

Norsk språk mangler ett ord

Som sørlending opplever eg at norsk språk (norske ordlister) mangler ett ord: sjur - eller skjur, - eg veit ikkje korleis det skal stavas, for eg finner det ikkje i ordlistene.

Det er noe liknande trå eller ru, - det er uglatt. Det brukes om alle slags flater, sjure ski, sjure golv, sjure hender. Det kan også brukes om indre tilstander. Du kan bli sjur i hoftene, og du kan bli sjur i heile kroppen. Blir du sjur i augene, kan det hjelpe med augedråpar.

Så, - vi kan klare oss uten ordet, vi kan snakke om glatt og uglatt. På samme måte kan vi klare oss med langt og ulangt, tungt og utungt, - men skal språket vere så primitivt?

Nok tullprat. Det motsatte av glatt er sjurt. Punktum finale!

Ingeborg = Emma

Amerikanerane har standard kallenavn. Dick, Bob, Bill, Gene og Chuck vil normalt vere døpt som Richard, Robert, William, Eugene og Charles. Peg er oftast døpt som Margaret.

Eg veit om fleire som heiter Kirsten/Kristin/Kristine og som blir kalla Titti/Tittin i dagligtale. Det har vel sammenheng med at det var slik dei først klarte å uttale navnet, - og så blei denne uttalen hengande ved. Men Titti/Tittin blir sjelden brukt som offisielle navn.

Annerledes er det med Emma. På Sørlandet, i alle fall i dei indre bygdene, var Emma og Ingeborg betrakta som samme navn. Du kan søke på alle Emma du finner i dette området i FT-1910, og så sjekke opp dåpen i kirkebøkene. Dei er døpt som Ingeborg.

Eg voks opp på Skeie i Eiken, og husker godt Emma, kona til Ola Gahrson Skeie. Ho var døpt som Ingeborg, men blei alltid i dagligtale kalla for Imma.

Eg har søkt i DIS-forum og på Brukarforum, og funne det i noen debatter:
Helleland Rogaland, Skien Telemark, Vigmostad Vest-Agder, Øvrebø Vest-Agder, Froland Aust-Agder, Søndeled Aust-Agder, Gjerstad Aust-Agder, Bø Telemark, Holt Aust-Agder.

Men når eg søkte på "Emma Ingeborg" i debatter fra resten av landet, så fant eg gjerne Emma og Ingeborg som søstre i samme søskenflokk. Der blei det regna som to forskjellige navn.

Einar Gerhardsen - navn og slekt

Patronymet

Eg ville undersøke litt om overgangen fra ekte patronym til faste etternavn, og da dukka Einar Gerhardsen opp som et interessant tilfelle. Han var nevnt som ein med bruk av ekte patronym.

Eg søkte etter Einar, født 1897 og fødested Asker. Eg fant han som Einar Henry Olsen både i FT-1900 og FT-1910. Einar (og broren Rolf) må altså seinare ha bytta ut slektsnavnet Olsen med patronymet Gerhardsen.
Faren var Gerhard Ellefsen, født 10. august 1867 i Asker, er listeført med patronymet i FT-1875. Han hadde tatt i bruk Olsen som slektsnavn i 1900 og 1910. Var Rolf og Einar så framsynte at dei såg at Olsen var litt for vanlig etternavn?

Mora fra Kristiansand

Mora Emma Olsen, var i 1910 oppgitt som født 08.08.1872 i Kristiansand. Som sørlending syntes eg det var interessant, og eg ville prøve å finne litt meir om det. I Kristiansand kirkebok fant eg ein kandidat, Ingeborg Gurine, født 8. september 1872. Eg hadde erfaring med at Ingeborg = Emma (Imma), og tenkte faktisk på å skrive i bloggen om dette, da eg oppdaga at Digitalarkivet hadde undersøkt samme sak: Einar Gerhardsens mor. Eg hadde bomma. Emma var født 8. august 1872 i Oddernes. Foreldrene var garver Ståle Hansen og Elen Malene Eivindsdatter, Lund. Ok, godt eg ikkje rakk skrive for mykje om det.

Hjelp av Familysearch

Så har eg i stedet prøvd å gå videre der Digitalarkivet slapp. Kven var morfar og mormor til Einar Gerhardsen? Familysearch et godt hjelpemiddel (som Digitalarkivet kanskje ikkje brukte). Ståle Hansen i Tveit var et feilspor, han blei gift og fikk barn der. Emma hadde ei søster Josefine, født i Oddernes 1869. Ståle Hansen i Kristiansand døde 5. november 1880, nr 314 i kirkeboka. Han blei 55 år. Elen Malene døde 3. mai 1884, nr 45 i kirkeboka. Kirkeboka oppgir at ho var født 1834 i Stavanger. Men kor var Ståle og Elen Malene i 1865?

Garvar fra Flekkefjord

Ståle var garvar, og sannsynlig bror til Ommund Hansen fra Flekkefjord. Ved dåpen til Otto Herman i Flekkefjord 1856 er Ståle fadder. Ståle var gift og hadde ein sønn Hammerik i Flekkefjord 1858. Hammerik blei konfirmert i Oddernes 1872, og døde i Kristiansand 1882.

Ståle og Ommund var nok brødre til Hans Hansen i Flekkefjord 1875, og faren var nok Hans Hansen (6) i Flekkefjord 1801.
Staale og Hammerik/Hamrik burde vere lette navn å finne i FT-1865. Men der har eg ikkje klart å finne dei.

300 år gamle dialektprøver

Skriftspråket var dansk, lydbåndopptak har vi ikkje, film har vi ikkje, - kan vi vite noe om dialekten 300 år tilbake i tida?

Vi her ei kjelde som sier noe: dei lokale stedsnavna. Da tenker eg på navn som er brukt lokalt, og som blir videreført i muntlig tradisjon. Det kan vere gardsnavn, men aller mest navn på steder i skog og mark som sjelden eller aldri blei brukt i skriftlig form.

Hagjehølen og Hagjekleiva

Vi budde før i Romskogen i Lyngdal. Der bada ungane i Haiehølen. (Noen ungar var kanskje litt redde for haiane der). Hagjehølen er kanskje rettare stavemåte. Garden blir i dag kalt Hagen, men har ganske sikkert i eldre tid vore kalt Haien/Hagjen. Eg kjenner jo igjen den gramatiske forma fra dialekten i Eiken, der eg vaks opp. Der sa vi hagjen, magjen, bakkjen osv. "He du vont i maien, så gå til Per i Haien" sa vi. Slik snakka dei nok også nede i Lyngdal for 300 år sia. Tilsvarande har vi stedsnavn som Skoie i Holum og Voie fleire steder langs kysten, som etter dagens dialekt på stedet skulle blitt Skoge og Våge. Men i stedsnavnet blir den gamle dialekten bevart.

Vi har stedsnavn i Lyngdal som Ådneskår (Ørneskar) og Berghydne (berghyrne), og ennå blir det brukt former som tednan (tærne) og kydnan (kyrne). Det er lyden R som har gått over til D. Men denne overgangen må ha skjedd mens det var rulle-R (tungespiss-R) som blei brukt. Rulle-R og D ligger nærme kvarandre i munnen, mens skarre-R blir forma nede i halsen, og aldri vil kunne ha ein naturlig overgang til D.
Det er vel kjent at skarre-R er et nokså nytt fenomen i Norge. For 300 år sia var det (ein kraftig) rulle-R som blei brukt på Sørlandskysten.

Noen gardar har stedsnavn som det knytter seg ei historie til: Karihola (ei hole der Kari gjømte seg for lensmannen), Olasteinen (steinen bare Ola klarte å løfte). Men når vi ser i kirkebøkene, finner vi ikkje Kari. Vi finner Karen (eller Caren), og vi finner Ole. "Ho ska heita Kari", sa foreldrene. "Javel", sa presten, og skrev Karen i sin bog. Og det samme blei skreven ved vielsen og ved begravelsen. - Men stedsnavnet levde i 300 år, og røper korleis navnet blei uttalt i dagligtale.