Tell fugl!

Det er tid for fugletelling!

Hageselskapet og Norsk Ornitologisk Forening er sammen om et hyggelig prosjekt: telling av fugl i hagen. Det skjer denne helga.

Du tar med alle fugler som er innom tomta og registrerer på internett: Hagefugltellinga 2010

Forrige vinter blei eg opptatt med å kikke på fuglane på fuglebrettet. Det var interessant. Eg har bare et heilt enkelt fuglebrett og fyller på med solsikkefrø. Etterkvart var det ganske mange ulike fugler som var oppom brettet. Stamgjestane var kjøttmeis, blåmeis, noen spettmeis, ein rødstrupe, flokkar med grønnfink, noen bokfink og flokkar med bjørkefink. Men det var også gråspurv, pilfink, gulspurv, skogsskjer (nøtteskrike), stare, svarttrost, gråtrost, ringtrost, lauvmeis, munk, jernspurv, gråsisik, grønnsisik og ringdue.

Eg fotograferte og la bildene ut på Picasa

Det er greit å vere naturfotograf når ein kan gjøre det fra stuevinduet. 

Lillesandsposten

Bruk av lokalavis

Andreas Olsen fra Mandal bruker lokalavisen i Lillesand for å få hjelp til å finne etterslekt til Fredrik Jørgensen og Trine Hansdatter på Haugevig i Høvåg. Her er dei i FT-1865.  Bare sønnen Lars er heime da. Ole (og ei søster Birgitte?) er også på Haugevig i FT-1865.  Eg søkte på Familysearch LDS IGI på foreldreparet, og fant 3 søstre: Inger Margrete 1835 , Thea 1837 og Juliane 1840.  Foreldrene gifta seg i Høvåg 1834
Inger Margrete og Juliane er begge gift i Årdalen i FT-1865.
Ole, ein sønn til Inger Margrethe, er i Årdalen i FT-1900  . Juliane er på Flesi i FT-1900

Kanskje eg skal videreformidle spørsmålet til Brukarforum eller til DIS-forum? Det er kanskje større sjanse til svar der enn i Lillesandposten.

Myter om språk

Ny bok

Ei bok om språk og språkmyter:

Den er omtalt i Forskning.no og Aftenposten
Den ser så interessant ut at eg har bestilt den på HaugenBok.

Det er ei av "mytene" eg har tru på. Den at ein treng språk for å tenke, eller at språket ein har er med å forme måten vi tenker på. Dette ser det ut som foratterane avviser. Eg får sjå i boka kva slags forskning som dei begrunner det med.

Ei gammel dør forteller

Lørdag var eg på visning på et småbruk til salgs. Skjekkeland er naboeigendom til hytta vår, og til huset der eg vokste opp. Dei siste som budde der var Gunleif (1876-ca1970) og Anna (1885-ca1970). Eg besøkte dei ofte då eg var liten, og det var moro å komme inn i huset igjen og kikke.
Gunnar Skeie, dattersønn til Gunleif, har vore eigar dei siste åra. Men han budde i Canada, og var der sjeldan. Nå er eigar ei datter av Gunnar. Ho har aldri vore i Norge, og vil bare selge det.

Gamle Gunleif huskar eg best fra snekkerbua, der han satt og jobba, - eller kvilte. Han laga tresko, ljåar og alt mulig av tre. Anna var giktbroten, men ellers ganske kvikk. Gunleif var tunghørt. Så når Anna var ute på trammen for å rope Gunleif ned til middag, måtte ho remje fryktelig høgt.

Gunleif var sprek. Eg husker han eingong var ute på isen på skeiser. Han måtte då vere over 80. Han gjekk på heimelaga skeiser.

Stua var godt bevart. Dørene til stua var dekormalt. Ei hadde innskrifta GPSS 1901 (Gunleif Pauls sønn Skeie), og den andre hadde GODS 1901 (Guri Ols datter Skeie). Guri var den første kona til Gunleif.
Dei var i Skjekkeland i FT-1900

Døra til kammerset var meir interessant. Eg husker eg var der inne, og såg på når Anna separerte melka. Men eg hadde aldri lagt merke til den fine gamle døra. Den hadde tre speiler med innskrift. Nå vakna interessen til slektsforskeren. Eg fotograferte døra, og da eg kom heim, slo eg straks opp i Digitalarkivet.

Den øverste var nok av han som malte døra: STSS 1847, Simon Torbjørns sønn Skeie.
Og så kom:

 Torbjørn Simons sønn Skeie, født 20 oktober 1840 Eiken kirkebok Det ser ut som presten var usikker på opplysninga om fødselsdato -

Nederst var denne:

Ole Simons sønn Skeie Eiken Kirkebok 1844 I kirkeboka står det at han var født 19 august, mens på døra står det 20 juli. Eg vil gjette at kirkeboka er feil - Ole Simonson var far til Guri, kona til Gunleif.

Familien finner vi på Skeie søndre i FT-1865   Torbjørn har eige gardsbruk i FT-1865 Han hadde ein losjerande, Paul Gundersen. Denne Paul Gundersen var sønn av Guri Paulsdatter i første ekteskap med Gunder Olsen Rossevatn. Han var var halvbror til Torbjørn og Ole, og blei far til Gunleiv. Gunleiv var altså (halv)søskenbarn med Guri.

Ei sånn dør må tas vare på, enten av dei som kjøper huset,  av familien, eller av et museum.

Hekta på tjueti

Viktige spørsmål her i livet.

Det er mange viktige saker å vere opptatt av. Noen debatterer klima, andre er bekymra for velferdsstaten og sjukelønnsordninga, noen tenker på folket på Haiti, og noen diskuterer åssen vi skal uttale årstallet. Eg hører til dei siste.

Det er ett argument som eg har sett forbausande mange ganger, eg trur til og med Sylfest Lomheim har brukt det: Tjueti høres ikkje ut som et årstall. Det er et klokkeslett.

Smak på noen årstall: 1910, 1930, 1945, 2010, 2030, 2045, 2110, 2130 -
Når noen tar i bruk tjueti som et årstall, så blir det til et årstall, - også for etternølerane. Argumentet vil fordampe sporlaust.

Det dreier seg om tilvenning, - nye begreper for nye epoker.

I engelsk språk har dei ein debatt tilsvarande denne. Men der er kanskje fleire som spekulerer på korleis dei skal benevne 10-åra. Vi har gode tidsbegreper som: på 70-tallet, på 80-tallet og på 90-tallet. Men så?
Det var det same problemet ved overgangen til 19-hundretallet. Overgang med store tall kludrer til systemet.

Eg syns vi ikkje skal dvele for mye med slaget på Stiklestad. La oss ta i bruk, og venne oss til, begreper som vil vere funksjonelle for framtida:
17-hundretallet, 18-hundretallet, 19-hundretallet, 20-hundretallet, 21-hundretallet osv
på 70-tallet, på 80-tallet, på 90-tallet, på null(er)tallet, på ti(er)tallet, på 20-tallet osv
tjue-nullni, tjueti, tjue-elleve, tjuetolv, tjuetretten osv

Vi har også valget mellom begrepene hundretallet og århundre. Vi lever nå i det 21. århundre, - og på 20-hundretallet.  Hundretallet har den fordelen at det samsvarer med det visuelle bildet av årstallene. Årene 1900-1999 er på 19-hundretallet. Årene 2000-2099 er på 20-hundretallet. Det er logisk og enkelt å forstå.

Eg trur at klima-problemet kjem under kontroll innan utgangen av 20-hundretallet. Dei som meiner det blir løyst innan utgangen av 2-tusentallet, syns eg er altfor pessimistiske.

Vermeldinga i Dagbladet

Eg skulle skrive om språk, slektsforskning og sånn. Dette er og sånn.
Det er om kommunikasjon, om språklig kommunikasjon. Og det kan vere så forskjellig. Det kan vere muntlig, det kan vere skriftlig, og det kan vere visuelt.

Når det gjelder vermelding er eg ikkje i tvil om kva som er best. Den muntlige vermeldinga på radio i gamle dagar fekk eg aldri med meg. "Dalstroka innafor" for forbi meg utan at eg klarte å spissa øyrene i tide. Tekst-vermelding i aviser er forsåvidt greie nok, men eg "leser" det enda kjappere når det er bilder. Best er det på TV, der du kan få med bevegelsen til lågtrykkane i tillegg. Dei første magnettavlene fungerte fint. Det eineste problemet var at vermannen måtte snu seg mot tavla, og fekk ryggen til kamera. Som lærer veit eg at det er risikabelt å bli opptatt av tavla og ha ryggen til publikum. Med dei nye værkartene unngår dei det. Eg blir likevel distrahert av måten dei behandlar Finnmark. Dei ser åndsfraværande rett fram (ut av vinduet?) mens dei løfter høgrehanda på skrå oppover. Det er jo uhøflig mot fylket Finnmark, å omtale det, og peike på det, men så demonstrativt unngå å sjå på det.

Aller best er det på internett. Der kan du studere tekst, bilder og animasjoner for utallige steder i verden, for den neste timen eller for 10 dagar fram. Og dei utviklar stadig nye presentasjoner.

Her tidlig i haust oppdaga eg at vindpilane på Yr og Dagbladets verkart peika motsatt veg. Det var på Dagbladets kart at piler for vestavind peika mot vest. Nederst på sida fant eg ein e-postadresse, og sende tekstmelding til redaksjonen om min oppdagelse. Det gjekk noen dagar, og så begynte pilane å snu riktig vei. Eg veit ikkje om e-posten min hadde noen betydning. Eg fekk ingen svar på den.

Nå har eg ei ny feilmelding til Dagbladet. Men den får dei lese sjøl på bloggen min. Eg ser på vermeldinga for Korshavn. Det er et felt som viser Steder i nærheten. Eg klikka på et sted, og fekk et varsel om -25°C og Lufttrykk: 1053 hPa. Det kan umulig vere i nærheten av Korshavn, sånn ver har vi aldri her.


Når eg sjekka veret for hytta vår, på Skeie i Eiken, var det meir kjente navn på Steder i nærheten. Der var nemlig navn på alle myrene, haugane og bakkane i ein kilometers omkrets fra hytta. Så da kan eg trygt planlegge kva for ein retning eg bør ta spaserturen for å få best ver. Bør eg gå sørover til Slurpestøl, austover til Nasåsen, eller kanskje heller nordover til Evjebekken. Men eg vil bruke disse detaljerte opplysningane bare til å bestemme ettermiddagens spasertur. Kva for ein retning eg skal velge om 10 dagar til, ventar eg med å bestemme til dagen kjem. Eg stolar ikkje så mye på langtidsvarselet.

Ttttttt-oldefar var morder

Når eg forteller at eg driv med slektsforskning, får eg ofte høre denne historien: Det var ein som begynte med slektsforskning. Han var veldig ivrig, - heilt til han fant at tippoldefaren var ein morder. Da slutta han med den hobbyen.

Eg for min del synes det er interessant når ein finner historier omkring forfedrene. Historier som gir innsikt i korleis desse forfedrene levde. På mor mi si side i Danmark har eg mange navn bakover i slekta. Men det er navn, bare navn. Eg har datoer, noen få yrker, og ellers bare navn. Bygdebøkene i Norge gir ein del informasjon i tillegg til navna, og det gir innhold. Det gir liv til historien.
Nå har bygdebøkene vanligvis ein nøktern stil i omtalen av folk. Men Sør-Audnedal bygdebok har ein saftig beskrivelse av min tttttttt-oldefar Halkild Hujeson Skofteland, f 1592:

Sør-Audnedal bygdebok s. 283:
- - Denne Halkild var noko av ei ufe. Han var skuld i eit mannedrap og måtte løyse seg ut med hard bot i gull. Og på eit lagting i Farsund om ein gardpart i Foss møtte han opp så full at lagmannen viste han ut og gav han hard bot for framferda si. Han vart gift med ei gardjente frå Foss og fekk stor arv her, men også her vart det leven med karen - -

Sønnen Huje hadde brukt kjeften: Sak nr. 78 i tingboka Lister 1662 (nr. 2)
Carsten Vester Gahre fremstoed for retten och begierede udj tingbogen at motte indføris, dit Huie Skoffteland sagde til hannem. Du est ehnn helvedes brand, och skulle til helvede. Hertil suarede dj sex mend som berete sligt iche at haffue hørt, eller viste huilchen aff parterne saadan skielderier, neffnde først eller sist.

Eg registrerer i debatten på Digitalarkivets forum at det er interesse for slekt i alle sosiale lag. I eldre tid var det store forskjeller i samfunnet. Det var det finare borgerskapet, det var bondestanden, det var husmenn, og det var reisende, taterfolk og romfolk. Dei sosiale lag hadde ulike mønster for mobilitet, valg av ektefelle og bruk av etternavn. For slektsforskning er dette interessante utfordringar. Alle slektsledd er interessante. Det gjelder å finne historiene.

Familysearch er greit

Eg liker det søkbart -

Mange slektsforskere er skeptiske til Familysearch. Særlig LDS IGI, der databasen både inneholder kirkebokavskrifter og bidrag fra private databaser (submitted by a member of the church).

Eg synes det er et nyttig redskap, når ein kjenner bruken, - og begrensningene.
Det er nyttig fordi det har ein god søkefunksjon. Først må ein finne aktuell kirkebok og aktuell dato. Det kan ein finne med Familysearch. Da er det lett med dei digitale kirkebøkene på internett, å kontrollere data, og å finne fullstendige opplysninger.

Sist veke var det ein norsk-amerikaner som søkte etter Paul Pedersen Li, født 1886 nær Trondheim Brukarforum Eg fant ein aktuell kar, Paul P Lie i emigrantlistene 1997 Digitalarkivet. Det kunne sjå ut som ein Hans Adolf Antonsen Storli fra Bjugn reiste sammen med Paul. Så sjekka eg Familysearch LDS IGI Der søkte eg ganske enkelt på Paul Pedersen, født 1868, Norway og fant denne kandidaten  Dette var altså "submitted", et privat database-bidrag. Da er det ein sjanse for at andre familiemedlemmer er i samme database. Da kan ein klikke på Batch-nummeret og så er ein inne i den private databasen. Med batch-nummer er fordelen at ein kan søke med bare ett fornavn.. Eg fant Hans Antonsen, og for Laura var der 4 kandidater. Da var det tid for å sjekke i kirkebøkene Eg satsa på den yngste først, og den klaffa fint.  Bjugn kirkebok.

Det er mange ulike knep med kombinasjonsøk, både i Familysearch og i Digitalarkivet. Det vil eg komme tilbake til etterkvart.

Etternavn - historie

Det mest vanlige i Norge er å ha etternavn som er 100-150 år gamle. Loven om fast slektsnavn kom i 1923. Mange hadde noe før begynt å ta i bruk fast etternavn. Det mest vanlige er at etternavnet har forbindelse til ein oldefar som levde 1850-1923.

Mitt etternavn er unntak fra regelen. Det har ein kort historie.

Far min blei født 1914 i Chicago, og blei døpt som Thoralf Skagestad Angel Hansen. Mellomnavnet Skagestad var fra farmor si side, Angel var fornavnet til oldefar, men det var også et mellomnavn til ttt-oldefar. Hansen var slektsnavnet til bestefar, og det var et gammelt slektsnavn.

Bestefar Hans Hansen var bygutt fra Malmø i Mandal, men etter å ha tjent penger i USA, kjøpte han i 1923 gardsbruk på Storaker. Der blei han buande, og var typograf og småbrukar på si. Hansen var etternavnet, men han blei ofte benevnt som Hans Hansen Storaker. Sønnene som var døpt i USA som Skagestad Angel Hansen begynte etter ei stund å skrive seg som Storaker. Dette var det noen av dei andre familiane på Storaker som protesterte på, sidan det var lenge etter loven av 1923 da slektsnavn blei etablert. Far og onklane mine søkte til departemanget, og fekk lov til å ta Storaker i bruk som slektsnavn.

Eg veit ikkje når dette var! Kjenner noen meir til dette? Eg vil vere glad for å få vite fleire detaljar, og om det finst noe dokumentasjon om prosessen.

Vårt slektsnavn Storaker har ei uvanlig kort historie. Bestefars slektsnavn Hansen var uvanlig gammelt. Det går tilbake til Gunder Hansen (1759-1822). Han var sønn til Hans Gundersen Undal (1736-1812). Gunder emigrete til Holland i 1784 og var der i 10 år. Min t-oldefar Bernt blei døpt i Amsterdam i 1790. og etter hollandsk skikk fekk han slektsnavn, Hansen, som faren. Da han i 1795 flytta tilbake til Mandal, fortsatte han og etterkommerane å bruke Hansen som slektsnavn. Dei var håndverkere: blokkmaker, seilmaker, og det vanlige blant disse ellers i Mandal var å bruke patronym (farsnavn). Men Bernt Hansen tok i bruk navneskikken fra Holland med fast slektsnavn.

Baby, beibi eller bebi?

Bacon, beiken eller beken?

• Ord som vi uttaler på engelsk, bør vi skrive på engelsk. Ord som vi uttaler på norsk, bør vi skrive på norsk.

Er du enig? Denne påstanden er det mange som er enig i. - Men den neste påstanden vil nok fleire vere i tvil om:

• Lånord vi har fått fra engelsk, vil tilpasse seg norske fonemer, og blir uttalt på norsk når vi snakker norsk.

Vi kan velge mellom uttalen beibi eller bebi. Begge er rein norsk uttale. Den engelske diftongen i baby har ein veldig svak i-lyd, og ligger bak i munnen. Det fonemet har vi ikkje i norsk. I norsk tale vil derfor uttalen måtte velge mellom norsk diftong ei eller norsk e. Begge disse fonema ligger langt framme i munnen, og finst ikkje i engelsk.
Min konklusjon er:

seier du beibi, så skriv beibi. Seier du bebi, så skriv bebi. Seier du baby, så skriv baby. Men dette siste klarer du bare korrekt når du bruker engelske fonemer, dvs når du snakker engelsk.

Sorgens dag på Storaker

Bestefars hus har brent ned!

Den sørgelige nyheten stod i Lindesnes Avis. Bestefar blei 99 år i 1981. Da hadde vi i 30 år (minst) komme sammen i familien 18. juli for å feire bestefars fødselsdag. Det blei som et årlig slektsstevne, med tanter, onklar og søskenbarn, og også noen fra bestemors familie på Skagestad.

Her er et bilde, antagelig fra 18. juli 1952. Eg er den heldige som sitter i fanget til bestefar.

Fornavn - historie

Alle fornavn har ein historie
Har du spurt foreldrene dine korfor navnet ditt blei valgt? Oppkalling? Fant det i navneboka? Likte betydninga? Likte lyden av det? Navnet til ein kjendis, eller barnet til ein kjendis?
Her er historien til mitt navn:

Eg blei født på Otnes i Valsøyfjord, Møre og Romsdal. Far min var dyrlege der. Eg skulle vore oppkalt etter både farfar Hans Hansen og morfar Søren Gundersen. Men så hadde det seg slik at fleire smågutter på Otnes hadde fått navnet Hans. Og mor mi syntes det var upraktisk med mange like navn,  så da blei det Harald Søren.

Farfar Hans (1882-1981) var nest eldst av sønnene og blei oppkalla etter morfaren, Hans Jensen Berge (1789-1878). Hans Jensen hadde ein eldre halvbror som var  oppkalla etter farfaren, og som eldste sønn i andre ekteskap blei han oppkalla etter morfaren, skomager Hans Johannesen Holm (1721-1758), fra Tyholmen i Arendal. Han var igjen oppkalla etter sin farfar, Hans Tyholm, gift med Karen Ellefsdatter (1643-1713). Og derifra veit eg ikkje meir -

Søren Gundersen (1864-1943), Horsens, Danmark, var eldste sønn, og var oppkalla etter sin farfar, Søren Jensen Ørritslev (1803- ).  Søren Jensen hadde ein yngre bror Gunder (1805-1806) oppkalt etter farfaren, mens han som eldste sønn var oppkalt etter morfaren Søren Andersen Ørritslev (1737-1815). Kanskje var det morfaren dei arva garden fra, og derfor oppkalling først. Derifra veit eg ikkje meir -

Ein samaritan = førstehjelper?

Når språket mister sin kraft -

Eg er lærer for andre klasse i grunnskolen. Og i dag hadde vi lignelsen om den barmhjertige samaritan. Det språklige problemet med fortellinga er å få fram skepsisen, dei negative forventningane til ein samaritan. For tilhørarane til Jesus var samaritanane et svikefullt folk, dei hadde blanda seg med fienden.

For oss som har hørt fortellinga fleire ganger, er ordet samaritan blitt bare positivt. Eg har hørt om barneforeningar som kaller seg "Den lille samaritan". Dei tenker seg nok som små sanitetsfolk, klare til å hjelpe. Når samaritanen har positive forventningar fra start av, mister fortellinga poenget sitt.

Ville poenget komme fram igjen dersom eg bytta samaritanen ut med ein narkoman, eller ein quisling?
Så er det presten og levitten. Ein levitt er et ukjent ord. Det er nok meir forståelig å kalle dei presten og emisæren, eller presten og advokaten?

Noen elever kjente litt til fortellinga. Men det viste seg at dei hadde ingen formeining om ein samaritan, verken positive eller negative. Så da ville nok fortellinga fungere noenlunde på dette klassetrinnet. Eg valgte å fortelle at den tredje mannen som kom forbi var ein utlending. Denne utlendingen tok seg tid til å hjelpe stakkaren. Og mennene som bare hadde gått forbi var ein prest - og ein lærar.

Elevane lagte fine tegninger til. Det blei mye blod på den skamslegne mannen.

Harald Hauge:   teksten + en preken

Ole Jakob Løland:  Den barmhjertige muslim  

Ein spådom - om språk i 2014

Korleis vil vi lese årstall i framtida?

Språkrådet tilrår at seiemåten "totusenog" blir brukt om årstalla til og med 2099. Eg prøver meg som spåmann:

I 2014 blir det vanligast å seie "tjuefjorten".

Eg har surfa rundt på nettet og engasjert meg i debatten om tjueti/totusenogti. Det har vore interessant.  Det er ein tilsvarande debatt i engelskspråklige land. 

Det er mange tusen stemmer ved noen norske avisers spørreundersøkelser: VG, Aftenposten. Eg har funne mange spørreundersøkelser på engelske nettsteder, men bare med liten deltakelse.

Tendensen er at i Norge stemmer 2 av 3 på "totusenogti", mens i engelskpråklig område er tendensen til fordel for "twenty ten".  Kanskje har dette samenheng med historiske årstall. I Norge husker vi slaget på Stiklestad, det stod i tusenogtredve. I England lærer dei om slaget ved Hastings, det stod i ten sixtysix.

Så var det "trendanalysen" min:

3 momenter for "totusenogti"

1. Språkrådet gir føring for språk i offentlig bruk
2. Det som fleirtallet bruker i år, vil feste seg som det normale for dette tiåret.
3. Noen stemmer på tjueti som mest fornuftig for framtida, men i praksis vil dei oftest seie "totusenog" av vane.  
   

3 momenter for "tjueti"

1. I 2009 sa nesten alle "totusenogni". Når 1 av 3 seier "tjueti" i år, så er det ein tydelig trend vekk fra "totusenog". Den vil fortsette.
2. "Tjueti" er kjappere. På tenåringsblogger kan ein lese at dei aller fleste seier: totusenogti, selvfølgelig. Det er jo det riktige, vi sa jo totusenogni, tjueti er et klokkeslett. Men når unge får høre tjueti ofte nok brukt, når det gir assosiasjon til årstall, så vil mange glatt svitsje over. Ungdom velger det kjappeste språket.
3. Reklamen planlegger språk for framtida, og markedsfører det. Ein logo skal vere enkel, språket må klinge lett. Derfor ville Tromsø lansere OL i "tjueatten". Ol i Vancouver blir i "Twenty Ten", og OL i London i 20 12. Festivaler, idrettsstevner, leirer, jubileum, - alle skal ha sin logo og skal markedsføres. Klar fordel for "tjue".

Mitt tips blir: I USA vil 2011 vere et gjennombrudd for twenty eleven. I Norge vil det ta litt lenger tid. Omkring 2014 vil "totusenog" vere på vikande front.

Kva trur så du? Vil du prøve å tippe?

Kan du historien om etternavnet ditt?

Alle etternavn har sin egen historie.  Den kan vere spennande.

Ulike type etternavn har ulik historie:

• patronym (Hansen, Olsen, Pedersen o.l.) Det er nok den typen etternavn som er minst verdsatt. Men dei er spennande slektshistorie!
  Olsen: kven var den første som brukte Olsen som slektsnavn, det vil sei at kona og barna fikk samme etternavn? Olsen betyr altså "sønn til Ole". Kven var denne Ole (Ola, Olaf) i di slekt? Når og kor levde han? Kan du historier om han? Var han oppkalla etter ein bestefar, eller ein oldefar? Og var denne igjen oppkalla? Kor langt bak i slekta kan du følge oppkallinga av navnet Ole?
• gardsnavn  Når blei navnet tatt i bruk som slektsnavn? Budde familien på garden da? Noen tok gardsnavnet i bruk når dei flytta til byen, noen tok navnet i bruk lenge etter at dei flytta. Kven var det som budde på garden? Kor lenge hadde noen i slekta budd på garden? Står huset der ennå? Kan du historien til dei som budde der? Er det mange som har etternavn fra den samme garden? Er du i slekt med dei? Er det mange andre gardar i Norge med samme navn? Kva betyr gardsnavnet? Kor gammalt er det? Blir det brukt ulike stavemåtar av gardsnavnet? 
• gamle slektsnavn  Er det utenlandsk? Kven var den første som brukte det? Har det opprinnelse i adel? Er det ein norsk handelsborger som har tatt navnet? Var det ein norsk militær? Er det ulike stavemåter? Kva betyr det? 
• yrkesnavn (Smith, Fisher, Carpenter o.l.) Kva for et land er det kommen fra? (I Norge er det navn av den typen blant samene) Kven var det første som tok navnet i bruk som slektsnavn (den første Fisher som ikkje var fisker) - og kven var fiskeren? Kan du historien om han?
  
  Og nå er bloggen min registrert i Bloggurat
  Den er lokalisert til Korshamn
  
  

Tjueti - et godt nytt år!

Totusenogti eller tjueti? 

Eg har brukt nyttårshelga til å lese diskusjonar på internett. Og så har eg tenkt litt sjøl. Konklusjonen min er: "Totusenog" var et blindspor.  

Test:
Les årstall så fort du kan:
1814 - 1914 - 2014 - 2114 - 1814 - 1914 - 2014 -2114 -
(Eg brukte 3,9 sek)

Noen argumenterer med at "totusenogti" er den "riktige" måten å lese tallet på. Men et årstall er ikkje et vanlig tall. Det skal gi assosiasjoner og meiningsinnhold heilt forskjellig fra vanlige tall.

Kr 1950 kan vi lese som ett-tusen-ni-hundre-og-femti kroner, eller nitten-hundre-og-femti kroner. Men seier vi nitten-femti, da er det et årstall. Vi har lang tradisjon for å lese årstall på den måten: hundreåret + resten av tallet. 

Korfor er den måten så smart? Jau, fordi vi fort får viktig informasjon, - hundretallet. Hundretallet er et viktig begrep i vår forståelse av tid, det gir mange assosiasjoner. Dreier det seg om 12-hundretallet? Eller 17-hundretallet, 19-hundretallet, 20-hundretallet, eller kanskje 21-hundretallet, når våre oldebarn skal leve?  Å angi tusentallet er nyttig informsjon bare i omtale av steinalderfolk -

Når situasjonen gjør det innlysande kva for et hundretall det dreier seg om, kan vi sløyfe det. Vi kan snakke om året 09, år 10 og år 11.

Så seier Sylfest Lomheim at vi skal bruke "totusenog" fram til år 2099, og så kan vi gå tilbake til å bruke hundretallet først. Totusentallet skal vere begrepet for det tjueførste århundre. Men det er et dårlig system. Nei, ta heller i bruk 20-hundretallet som begrep. La oss kalle året tjueti! Vi vil fort bli vant med det.

I min historieforståelse er begrepene 17-hundretallet, 18-hundretallet og 19-hundretallet viktige knaggar. 20-hundretallet og 21-hundretallet vil også bli det når dei blir tatt i bruk.

Språklig har vi ein litt vanskelig distinksjon mellom århundre og hundretallet. Eg var født midt på 19-hundretallet, og levde da i det tjuende århundre (med 20th Century Fox). Nå er vi i begynnelsen av 20-hundretallet, og det er det tjueførste århundre. (Tenk det!). Mitt barnebarn Sindre vil kanskje leve til det tjueandre århundre.

Betydninga av hundretallet i årstall synes eg er et viktig språklig argument. Språkrådet har ikkje vurdert det. For folk flest betyr det nok ikkje så mye. Det viktige argumentet er:

"Totusenog" er treigt om årstall. Det er urytmisk. Det er tungt å uttale. Det gir upresis informasjon i dei viktige første tiendelane av sekund ordet blir sagt.
Utviklinga vil gå sin gang. Det enklaste er det beste. Derfor vil "tjueti" vinne fram.

Dei har den samme diskusjonen i engelskspråklige land. Der spår lingvistar at overgangen fra "Two-thousand" til "twenty" vil gå av seg sjøl, seinast i 2020. Noen trur 2011 vil bli et vendepunkt fordi twenty-eleven vil klinge så fint. Det blir også spådd at OL i Vancouver vil ha viktig påvirkning. Logoen med 2010 blir lansert som "Twenty ten".

Kva var årsaken til at vi kladda det til med å gå vekk fra systemet vi brukte før 2000? Det er klart at år 2000 var spesielt, og naturlig blei uttalt totusen. Men så? Vi kunne ha fortsetta med tjue-null-ein osv.  Noen lingvister i USA legger lagt vekt på filmen fra 1968 av Stanley Kubrick "2001 A Space Odyssey" der uttalen var "Two Thousand and one".

Mange i debattane synes heile spørsmålet er tullete, og skriver at det er tåpelig å ha Språkrådet der folk får betaling for å diktere korleis folk skal snakke. Eg meiner det er fornuftig å ha et språkråd. Det er viktig å prøve å påvirke utviklinga av språket vårt, både det skriftlige og det muntlige. Eg har stor respekt for Sylfest Lomheim. Men i dette spørsmålet meiner eg han har skivebom, rett og slett.

Debattinnlegg: Asbjørn Kvalbein 

God engelsk blogg: Grammar Girl

Erik Papazian (UiO)