Vi her ei kjelde som sier noe: dei lokale stedsnavna. Da tenker eg på navn som er brukt lokalt, og som blir videreført i muntlig tradisjon. Det kan vere gardsnavn, men aller mest navn på steder i skog og mark som sjelden eller aldri blei brukt i skriftlig form.
 |
| Hagjehølen og Hagjekleiva |
Vi budde før i Romskogen i Lyngdal. Der bada ungane i Haiehølen. (Noen ungar var kanskje litt redde for haiane der). Hagjehølen er kanskje rettare stavemåte. Garden blir i dag kalt Hagen, men har ganske sikkert i eldre tid vore kalt Haien/Hagjen. Eg kjenner jo igjen den gramatiske forma fra dialekten i Eiken, der eg vaks opp. Der sa vi hagjen, magjen, bakkjen osv. "He du vont i maien, så gå til Per i Haien" sa vi. Slik snakka dei nok også nede i Lyngdal for 300 år sia. Tilsvarande har vi stedsnavn som Skoie i Holum og Voie fleire steder langs kysten, som etter dagens dialekt på stedet skulle blitt Skoge og Våge. Men i stedsnavnet blir den gamle dialekten bevart.
Vi har stedsnavn i Lyngdal som Ådneskår (Ørneskar) og Berghydne (berghyrne), og ennå blir det brukt former som tednan (tærne) og kydnan (kyrne). Det er lyden R som har gått over til D. Men denne overgangen må ha skjedd mens det var rulle-R (tungespiss-R) som blei brukt. Rulle-R og D ligger nærme kvarandre i munnen, mens skarre-R blir forma nede i halsen, og aldri vil kunne ha ein naturlig overgang til D.
Det er vel kjent at skarre-R er et nokså nytt fenomen i Norge. For 300 år sia var det (ein kraftig) rulle-R som blei brukt på Sørlandskysten.
Noen gardar har stedsnavn som det knytter seg ei historie til: Karihola (ei hole der Kari gjømte seg for lensmannen), Olasteinen (steinen bare Ola klarte å løfte). Men når vi ser i kirkebøkene, finner vi ikkje Kari. Vi finner Karen (eller Caren), og vi finner Ole. "Ho ska heita Kari", sa foreldrene. "Javel", sa presten, og skrev Karen i sin bog. Og det samme blei skreven ved vielsen og ved begravelsen. - Men stedsnavnet levde i 300 år, og røper korleis navnet blei uttalt i dagligtale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar