HaraldS

300 år gamle dialektprøver

2012-02-01T21:40:00.001+01:00

Skriftspråket var dansk, lydbåndopptak har vi ikkje, film har vi ikkje, - kan vi vite noe om dialekten 300 år tilbake i tida?

Vi her ei kjelde som sier noe: dei lokale stedsnavna. Da tenker eg på navn som er brukt lokalt, og som blir videreført i muntlig tradisjon. Det kan vere gardsnavn, men aller mest navn på steder i skog og mark som sjelden eller aldri blei brukt i skriftlig form.

Hagjehølen og Hagjekleiva

Vi budde før i Romskogen i Lyngdal. Der bada ungane i Haiehølen. (Noen ungar var kanskje litt redde for haiane der). Hagjehølen er kanskje rettare stavemåte. Garden blir i dag kalt Hagen, men har ganske sikkert i eldre tid vore kalt Haien/Hagjen. Eg kjenner jo igjen den gramatiske forma fra dialekten i Eiken, der eg vaks opp. Der sa vi hagjen, magjen, bakkjen osv. "He du vont i maien, så gå til Per i Haien" sa vi. Slik snakka dei nok også nede i Lyngdal for 300 år sia. Tilsvarande har vi stedsnavn som Skoie i Holum og Voie fleire steder langs kysten, som etter dagens dialekt på stedet skulle blitt Skoge og Våge. Men i stedsnavnet blir den gamle dialekten bevart.

Vi har stedsnavn i Lyngdal som Ådneskår (Ørneskar) og Berghydne (berghyrne), og ennå blir det brukt former som tednan (tærne) og kydnan (kyrne). Det er lyden R som har gått over til D. Men denne overgangen må ha skjedd mens det var rulle-R (tungespiss-R) som blei brukt. Rulle-R og D ligger nærme kvarandre i munnen, mens skarre-R blir forma nede i halsen, og aldri vil kunne ha ein naturlig overgang til D.
Det er vel kjent at skarre-R er et nokså nytt fenomen i Norge. For 300 år sia var det (ein kraftig) rulle-R som blei brukt på Sørlandskysten.

Noen gardar har stedsnavn som det knytter seg ei historie til: Karihola (ei hole der Kari gjømte seg for lensmannen), Olasteinen (steinen bare Ola klarte å løfte). Men når vi ser i kirkebøkene, finner vi ikkje Kari. Vi finner Karen (eller Caren), og vi finner Ole. "Ho ska heita Kari", sa foreldrene. "Javel", sa presten, og skrev Karen i sin bog. Og det samme blei skreven ved vielsen og ved begravelsen. - Men stedsnavnet levde i 300 år, og røper korleis navnet blei uttalt i dagligtale.

Stedsnavn som etternavn - fra Robert Skott til Gabriel Engedal

2012-01-30T23:18:00.001+01:00

Kom Friis fra Frisland?

Opprinnelig var ikkje stedsnavnet et etternavn slik vi forstår det i dag. Det var ein adresse. Men når ein person flytta, og tok med seg stedsnavnet, - da var det blitt et etternavn. Ein av mine aner på Øyslebø på 15-hundretallet blei kalla Robert Skott. Eg trur det var fordi han kom fra Skottland. Og så var det Peder Claussøn Friis. Eg trur han hadde røtter i Frisland, Nederland.

I 1923 kom loven om faste etternavn. Da måtte alle velge seg et fast etternavn. Og dei aller fleste på bygda valgte seg gardsnavnet. Det vanlige var matrikkelgarden, garden med eige gardsnummer.

Eg vaks opp på Skeie i Eiken, ein stor gard med mange bruk. Gardnummer 74, Skeie nordre, hadde 23 bruk, og gardnummer 75, Skeie søndre, hadde 11 bruk. I dagligtale blei nordre Skeie kalt Framregarden, mens søndre Skeie var Ydregarden. I dagligtale var det også slik at bruksnavet (med preposisjon) blei brukt for å identifisere folk. Det var Gunleif i Skjekkjeland, Anders på Torp, Karl i Åsen, Gard i Monen. Men dei "skreiv seg som" Skeie. Dei brukte gardsnavnet som offisielt etternavn, Gunleif Skeie, Anders Skeie, Karl Skeie og Gard Skeie. Når det var 34 bruk under Skeie, blei det mange med det etternavnet.

Eg trur at i heile Eiken var det gardsnavn som blei brukt. Eg veit ikkje om noen med bruksnavn som etternavn. Men svigerfar i Mandal hadde etternavnet Engedal. Engedal er et gammelt navn, men det var et bruk under Haddeland. Et nyare bruk under Haddeland var Solvang. Det blei også tatt i bruk som etternavn. Så disse nyaste etternavna tok i bruk den minste eininga, - navnet på et enkelt bruk.

Da er vi ved poenget i denne historien: Stedsnavnet som etternavn har ei historisk utvikling: - fra det store til det små, - fra det store landområde til det minste bruket.

15-hundretallet: Robert Skott (kanskje fra Skottland, Peder Claussøn Friis (Frisland?)
16-hundretallet: Hans Andersen Holst (fra Holstein?), Lorentz Mortensen Angell (Angeln, Slesvig)
17-hundretallet: "generelle stedsnavn" Gunder Dahl, Hans Holm, Lars Jørgensen Moe
18-hundretallet: gardsnavn, Anton Martin Scheie, Johan Th. Storaker
19-hundretallet: gardsnavn, Gunleif Skeie, Thoralf Storaker
bruksnavn, Gabriel Engedal, Torleif Solvang
20-hundretallet: ?

Roald Amundsen og alle hans "slektninger"

2012-01-28T14:00:00.001+01:00

Roald Amundsen (1872-1928)

Luke Iquallaq (1904-1978)

Uqsuqtuuq (Gjoa Haven) er ein inuitt-by nord i Canada der Roald Amundsen og hans folk overvintra i forsøket på å finne nordvest-passasjen.
Ein inuitt, Luke Iquallaq, fortalte i 1978 på sitt dødsleie at han var sønn til Roald Amundsen. Nå er det tatt DNA-prøver, og dei var negative. Luke var ikkje sønn av Roald Amundsen, konstaterer inuitt-avisen Nunatsiaq

Mange familier har ein historie om at dei er i slekt med Roald Amundsen, I Canada, USA, Australia, New Zealand, - og Norge. Noen få er riktige. Dei fleste er oppspinn.

I 2005 var eg med på å avkrefte ein slik slektsrelasjon til New Zealand i Norway Heritage. Det er blitt ein veldig lang diskusjonstråd, med både ekte slekt og mange historier som desverre er oppspinn. Dei fleste har også tilleggshistorier, om brev og "nesten" besøk o.l.

Eksempler fra andre forum::
Ancestry.com's Surnames Amundsen: med Aslak Amundsen fra Morgedal.
Ancestry.com's Surnames Amundsen: Hadde Roald ei datter, eller adopterte han ei datter?
Barn av Roald Amundsen er også diskutert på GenForum.
Der er også ein søt historie om da Roald Amundsen sendte melding til kona si med ei brevdue!
Slekta blei også diskutert på gamle soc.genealogy.nordic.
Og også i Norge er det historier om slektskap til Roald Amundsen, eksempel Schyberg-slekta.

Kva er grunnen til alle disse historiene? Eg veit ikkje. Noe av bakgrunnen er nok at mange norsk-ætta hadde lite kjennskap til bruken av etternavn i Norge før 1900. Dei hadde antagelsen om å tilhøre "familien Amundsen".

Når oldemor var tigger

2012-01-23T22:50:00.001+01:00

Eg har før skrive om min 7t-oldefar som var morder, og har filosofert omkring det med ulike sosiale lag, høgstatus og lågstatus i anegalleriet.

For et par dager sidan kikka eg på ei etterlysning fra norsk-amerikanerar etter familien Arnesen. Eg søkte etter Polly Hansen, født 1868. Mens eg søkte med navnet Polly som søkeobjekt, fant eg at mange av dei heldt til på indre Austlandet, og var "tilreisende". Dei var ofte døpt som Polla. Kanskje er det ein variant av Pauline.

Denne Polly trur eg var Polla Hansdatter, født utafor ekteskap 11. april 1868 i Nes, Hedmark, datter av Pauline Hansdatter. Mora var betlerske, og hadde fra før 5 barn utafor ekteskap, ifølge FT-1865.

Dette var folk nederst på den sosiale rangstigen. Det er klart at for noen av disse var utvandring til USA ein stor mulighet. Der kunne dei starte med nye muligheter, utan å bli møtt med fordommer og nedvurdering som lett skjedde i norske bygdelag. Nå veit eg ingenting om denne familien. Kanskje klarte Polly Hansen seg fint her i Norge. Ho flytta i alle fall til Oslo og fikk familie der. Neste generasjon utvandra til Holland og til USA.

Eg var litt i tvil om eg skulle poste det siste innlegget mitt, med informasjonen om Pollys mor som var tigger. Noen er jo slik at dei helst søker etter rikingar og kongelige i slektstavla si. For min egen del syns eg det er interessant å finne kva slags kår mine forfedre levde under, - uansett.

Å finne Ole Pedersen gift med Anna eller Marit

2012-01-23T21:47:00.000+01:00

Det er gøy å leike detektiv. Eg leser igjennom Digitalarkivets forum, DIS-forum for Agderfylkene, Norway Heritage, Norway Genealogy Forum og RootsWeb's Message Boards. Eg ser etter spennande etterlysningar, der eg kan leike detektiv og finne fram til gamle forfedre, eller til nålevande slektningar.

Dei siste dagane har eg sett etter Ole Hovland, ei etterlysning på Norway Unknown.

Olaus Martin Hovland, født april 1864 i Minnesota, foreldrene heitte trulig Ole og Anna. Amerikanske databaser har eg lite kjennskap til, utenom Familysearch og SSDI. Men Digitalarkivet har folketellingar for norsk-ætta personar i USA i 1880. I Minnesota fant eg ein aktuell kandidat, ein 16-årnig Martin som var sønn til Ole Peeterson (63) og Mary Peeterson (63).

I det niende innlegget i debatten kom det opplysningar om at foreldrene var Ole P Hovland og Mareb Hermandstad. På grunnlag av dette, og opplysningane i 1880 var utfordringa å finne Ole Pedersen Hovland og Marit Hermandstad, begge født ca 1817 og utvandra omlag 1860.

Eg søkte på Hovland/Hofland og Hermandstad i FT-1865, og fant at Hovland var et veldig vanlig gardsnavn, mens Hermandstad fant eg bare i Melhus. På Familysearch fant eg massevis av Ole Pedersen født 1817, Men er fant ingen passande Marit i Melhus. Der var noen Hermandstad i Trondheim, men ingen blant utflyttede. Det såg vanskelig ut -

Napp. Eg søkte på Hermandstad i passajerlistene på Norway Heritage, og fant i 1850 ein Gudbrand Haversen Hermandstad (21). Han hadde ukjent bosted, men reisefølget hans var fra Vang i Oppland. Når eg søkte på FT-1865 på Vang etter gardsnavn som begynner på Her dukka Hermundstad opp. Det var lovande! Så søkte eg passasjerlistene i Norway Heritage igjen, og der var ho, Marith Enersdatter Hermundstad (35) i 1853. Marit var ugift og hadde ein sønn på 8 år. Det at ho var ugift, stemte egentlig bra. Da var det rimelig at ho hadde sitt gardsnavn med seg til USA, og at dei huska det ved hennes død.

Så var det Ole Pedersen Hovland, født ca 1817. Ein kunne bruke Familysearch og finne alle Ole Pedersen født 1816-1818, og så sjekke skanna kirkebøker i alle sogn der det var ein Hovland gard. Men det var altfor mange -. Eg hadde merka at det var veldig mange Hovland gardar i Hordaland og Sogn og Fjordane. Derfor prøvde eg søk i databasene til Sogn og Fjordane fylke. Eg søkte på inn- og utflyttede. Eg søkte på Ole Hovland og fant ingen, eg søkte på Ole Pedersen og fant ingen, men når eg søkte på Ole med etternavn Peder, fekk eg napp! Ole Peders fra Hovland, emigrant april 1854, var født 1817! Eg surra og bomma litt da eg skulle finne fram til rett sogn og rett kirkebok. Eg trudde først han var frå Hovland i Kinn. Men til slutt fant eg han i Lærdal, og da falt mange ting på plass.

Til sist fant eg familien i 1860 census Wisconsin. Eg brukte dattera Guri, født 1848, som søkeobjekt, og da søkte eg av erfaring etter Julie 12 år. Da eg søkte på fornavn som begynner på Jul og etternavn som begynner på Pe, fant eg familien. Alderen til foreldrene i FT-1860 var veldig feil, Ole 38 år og Martha (=Marit) 30 år. Begge skulle vore 43 år!
Det er noe av det som fasinerer meg med slikt "detektiv"-arbeid. Å sortere i motstridane fakta i kildene, og vurdere kva som er pålitelig og kva som er feil, og så lage gjetningar ut fra dette, - og så begynne å nøste i ein ende.

Charles Darwin og meitemakk

2012-01-16T23:16:00.000+01:00

Om makkens underlige oppførsel
- og om internett som veit alt

August 2011
Det begynte med fukt i kjellaren. Eg oppdaga et hol i nedløpsrøyret fra takrenna, - alt vannet rant ut og inn til muren. Røyret som skulle lede vannet vekk var tett, - ein eller annan plass nede i plenen.

Eg ville finna kor røyret gikk, utan å grave opp heile plenen. Så eg fant meg et lite metallrøyr, laga et håndtak, og begynte å lokalisere røyret med å stikke ned i torva.

Da skjedde det, - plutselig krelte det 5-10 meitemakkar omkring føttene mine. Eg kikka rundt på plenen, der var ingen makk ellers å sjå, bare på den kvadratmeteren eg sto. Det var nesten ekkelt å stå der.

Vel, eg fotsatte, og det fortsatte å komme opp makk. Eg prøvde å flytte meg fleire meter, og det same skjedde. Når eg stakk i jorda, spratt makk opp av jorda omkring beina mine. Eg skjønte ikkje korfor.

Eg fekk gjort jobben min. Eg fant kor røyret gikk, fant proppen, staka og spylte fra begge ender og fekk etter mye strev opna opp. Røyret måtte forlengast litt, og så kunne plenen ordnast. Nedløpsrøyret på veggen blei bytta, - og da var alt i orden. Regnvannet gikk der det skulle.

Men eg funderte på det eg hadde observert. Da brukte eg mitt nye leksikon: Google.
Eg brukte søkeorda: "meitemakk lyd", og straks dukka det opp ein interessant artikkel fra kunnskapsdepartementet: Fra meitemark til Markens grøde
Når eg da søkte videre på engelsk, fant eg mye stoff. Det var egne ord for fenomenet: grunting.
Det var folk som hadde aktiviteten som yrke, og det hadde egne festivaler

Ein dag seinare prøvde eg å gjenta operasjonen, og filma med fotoapparatet. Makkane var ikkje så livlige nå, kanskje fordi det var blitt kaldare. Men ein filmsnutt blei det da: Grunting

Det er bedre filmsnutter på You Tube som viser profesjonelle gruntere.

Men tilbake til forklaringa på fenomenet.

Charles Darwin meinte at det var for å unnsleppe muldvarp at makkane flykta til overflata. Men - her er det jo ikkje muldvarp! Og eg veit ikkje om det nokon gong har vore -. Da kan vel ikkje makkane ha det å skylde på.

Eg trur at makkane har god hørsel, og skrapelyden i jorda lagar ulyd som blir altfor sterk for trommehinna til makken. (Eg har høreapparat, så eg veit kva plagsom ulyd er) Så da flykter makken opp i friluft der lyden ikkje blir så plagsom. Trur nå eg.

God appetitt!

Godt nytt år!

2012-01-01T23:27:00.000+01:00

Heiter det "godt nyttår" eller "godt nytt år"?
Eg meiner både og. Eg seier "godt nyttår!" til dei eg møter i dag. Men i ei overskrift, som kan bli lest med trykk på alle tre ord, så kan den delte skrivemåten gi rom for litt meir ettertanke -

Mitt nyttårsforsett: å skrive blogg i 2012! (det blir i alle fall ein i dag)

Nyttårstalen
Jens Stoltenberg har kanskje lest bloggen min fra nyttår 2010. Han har i alle fall skjønt det. I fjor trur eg han alltid uttalte årstallet "totusenogtolv". Nå sa han "tjuetolv"!

Året 2011
Det var fleire ting som gjorde meg stolt av å vere nordmann i 2011:

1. Først og fremt vår reaksjon på terroren 22. juli. Våre politikere viste flotte holdninger og lederegenskaper i dei første kaotiske timane, og folket følgte opp: rosetoget og blomsterhavet var ei fantastisk markering.

2. Det var moro at verdens lengste og langsomste TV-sending blei populær. Fem dagar med direkte sending fra hurtigruta Bergen-Kirkenes fekk store seertall på NRK2. Korfor? Kanskje fordi det var ein etterlengta kontrast til kjapp-kjapp-TV. Landskapet er flott, det veit vi jo, det vakre kystlandskapet (som vi får vi sett så lite av når ein kjører bilvegen, gjennom tunnellar og tett skog). Og så hadde TV-sendinga sånn ein behagelig puls, med glidande bildeføring og rytmen fra bølgene.

3. Det var førnøyelig at boka "Hel ved" blei ein bestselger før jul.
Eg fekk to eksemplarer, og dei vil eg ikkje bytte! Boka er god! Den er godt skreven, den er faglig saklig, den har humor og er fin visuelt. Ved er ein god konkret håndterlig ting.

Syn oss åkeren din

2010-06-13T23:33:00.000+02:00

Møt ikkje med:
gøyande hund,
hotande hand,
trakk ikkje i rugen!
men syn oss åkeren din
ei morgonstund!

Fra Seint rodnar skog i djuvet av Olav H Hauge (1956)

Eg presenterer et dikt til av Olav H Hauge. Eg likar dei dikta.

Hestar og lufferar

2010-06-05T21:41:00.004+02:00

Hestar og lufferar ser etter
   vasskrubbor i vegkanten.
   Kva skal dei
   med bensinstasjonar?

Fra "Spør vinden" av Olav H Hauge (1971)

Denne hestedrikka står i vegkanten i svingane ved Lygne rett nord for Tingvatn. Da eg var liten var det også ei hestedrikke ved Strendan, et par hundre meter sør for Evje-krysset på Skeie. Den forsvant da dei utvida veien. Veien blei brei og fekk asfalt. Til glede for alle bilistar -
Men hestedrikka ved Tingvatn er tatt vare på. Takk for det!

Macody Lund, Kirsten, og 18-åringen Harald

2010-05-28T05:20:00.009+02:00

I 1969 var eg 18 år og hadde nettopp fått sertifikat. Mor mi var bestyrerinne på Eiken aldersheim, og ho bad meg gjøre et spesielt oppdrag. Dei hadde fått ein gjestepasient som rekonvalesent på aldersheimen. Det var ei eldre dame som budde i et lite hus ute på Lista. Ho hadde brukke lårhalsen, og nå var ho blitt plassert på Eiken aldersheim for å for å komme seg igjen. Denne eldre dama hadde uttrykt ønske om å komme på biltur rundt Lygne. Jada, eg kjørte gjerne på biltur. Og den gamle dama viste seg vere ein interessant passasjer.

Ho bad meg stoppe på utsikten ved Vikenuten. Ho ville sjå ned til Jokkumsøya, eller Borgarøyne, som ho også blei kalt. Dama kunne fortelle at ho som ung kvinne hadde vore ute på øya der. Mannen hennes var grand-nevø til Jochum Brinch Lund (1743-1807) som hadde gitt navn til øya. Og familiens residens, Husan i Farsund, var opprinnelig bygd av tømmer fra Jokkumsøya.

Jokkumsøya stt fra Vikenuten i Eiken

Eg trur ikkje Kirsten Lund hadde så mye felles med dei andre gamle på aldersheimen. Ho var veldig bereist, kunne mange språk. Ho fortalte at ho hadde vore ung, gift kvinne da ho trefte Macody i et selskap. Dei blei hodestups forelska, reiste avsted sammen, fikk ordna skilsmisser begge to, og gifta seg. Han var eldre enn henne, men dei hadde et godt liv sammen. Macody døde da han var 80. Kirsten blei enke, og gifta seg igjen. Mannen døde, ho blei enke, og gifta seg ei gang til. Denne mannen døde også, og ho var enke igjen. Da traff ho første mannen ho hadde hatt, den ho hadde skilt seg fra. Han kunne tenke seg ut på reise. Ho kunne også tenke seg ut og reise, så korfor ikkje reise sammen? Så gifta dei seg - og reiste sammen.
Ho hadde slik hatt 5 ekteskap, det første og det siste med samme mann. Men det var ingen tvil, - det var Macody som var mannen i hennes liv. Kirstens mor var av Sundt, ein rik rederifamilie. Det var Kirsten som hadde hatt penger. Men Macody var åndshøvdingen, aristokraten, med blått blod (om noen har det).

Frederik Macody Lund (1863-1943)

Eg har fått purring på bok fra biblioteket, - andre gangs purring. I morra må eg gå og levere boka om Macody Lund. Eg hadde tenkt å få lest ut boka. Men eg er for treig. Eg får skylde på tida eg i stedet brukte til slektsforskning/debatt surfing på internett, blogging, og så litt foreldrekonferanser, 17. mai og slikt.

Les meir om Macody Lund: Wikipedia
Store Norske Leksikon
Nidarosdomen, systemstriden i 1915 og det gyldne snitt

Mine ungdomssynder - med Familysearch

2010-05-07T23:14:00.000+02:00

- som førte til feil slektslinje til Peder Claussøn Friis

Det er kanskje drøyt å snakke om ungdomsynder som blei begått av ein 50-åring. Men som fersk slektsforsker fant eg ut mye med søk på Familysearch, og noe av det gikk eg på arkivet i Kristiansand og sjekka i kirkebøkene, - men ikkje alt. Mi egen anetavle rett bakover sjekka eg. Men sidegreiner og andre relasjoner tok eg litt lettare på.

Ingeborg Salvesdatter var et navn litt innblanda i slekta til kona mi. Ingeborg gifta seg 1756 med Nils Olsen Hogganvik, Mandal. Men kven var foreldrene? På Familysearch fant eg henne i 1731, foreldre Salve Bjørnsen og Siri Pedersdatter. For om mulig å finne søsken, søkte eg så (med samme batch-nummer) med foreldre Salve og Siri, og fant Gunhild i 1733 med foreldre Salve Møl og Siri Pedersdatter . Når eg sjekka på Møll i Holum bygdebok, fant eg at det måtte vere Salve Davidsen (side 462) Øvre Møll gift med Siri Pedersdatter Lindland. Og fra Siri hadde eg slektslinjene bakover til tt-oldefaren Peder Claussøn Friis.
Det stemte ikkje heilt med Salve Davidsen i 1733 og Salve Bjørnsen i 1731. Men resten passa bra, to år i mellom søsken. Dei kom tilbake til Holum, og nede i Mandal var dei kanskje ikkje så kjent med faren David oppe på Møll. Det var nok ein feilinnførsel i kirkeboka -. Så eg førte dette inn i slektsdatabasen min.

Ein slektsforsker-venn hadde Ingeborg i si anetavle, og syntes det var hyggelig at vi hadde felles slektslinjer tilbake til selveste Peder Claussøn. Men nå nylig kom denne slektsforskervennen i kontakt med ein norsk-amerikaner (via Geni). Og denne norsk-amerikanaren hadde slektslinjer som ikkje stemte med mine gjetningar. Eg måtte sjekke grundigare i kirkebøkene. Nå kan jo det gjøres fra dataskjermen heime, så det var fort gjort. Eg hadde bomma fælt. Siri Pedersdatter i 1733 var fra Lunde, og Salve Bjørnsen var fra Boderne (de Danske boder i Mandal). Han var trulig sønn til Bjørn Dybo og Ingeborg, som eg hadde i databasen min fra før.

Det var litt flaut å ta sånn feil i mitt eget nær-område, - og å bli korrigert av ein norsk-amerikaner.
Og min slektsforsker-venn måtte bare konstatere at slektslinja til Peder Claussøn fordufta. Eg kunne bare beklage mine ungdomssynder som slektsforsker -

Heia skogbrannen!

2010-05-03T22:08:00.002+02:00

"Jag trivs best i öppna landskap!"

Eg har tatt Ulf Lundell på ordet (utanom det med heimebenninga). Eg har fått meg et hus med utsikt til havet, sol fra morgen til over ti om kvelden. Og lyset, det vidundelige lyset, skifter i eninga.

Vi hadde et greit hus inne i Romskogen i Lyngdal. Spesielt glad var eg det året da Karsten grunneiger hogde ned skogen framforbi, så vi kunne sjå ut over heile sletta. Vi fekk sjå og høre bilane på E-39 også, det var så. Dei kunne eg ha lyst til å stoppe. Men så begynte skogen å vokse opp igjen - halvannan meter i året trur eg mest. Og snart var vi inngrodd igjen, slik som det meste av Sørlandet er.

For meg er det ein opplevelse å kjøre vestover, ut av fylket. Den store åpenbarelsen er Høg-Jæren, når ein ser dei flotte sauebeita heiene, og utsikten ned til Flat-Jæren og ut til havet. Landskapet ligner på det ein kan sjå på gamle bilder her fra Sørlandet, før tilgroinga tok til.
Det er også vakkert på Austlandet. Der har dei vide dalar, med store kornåkrar. Eg velger ofte å kjøre opp Lågendalen ved Larvik. Trafikken der er rolig, og det åpne landskapet er nydelig for sinn og sjel.

Men her på Sørlandet gror vi inne i skog og kratt. I huset i min barndom i Eiken hadde vi fine store stuevinduer, med utsikt over Lygne, til Tingvatn og til Håbergsfjellet. Framforbi huset hadde gamle nabo Gunleif et kulturbeite, der kyra og sauane gikk. Men så slutta han med ku, og så med sau, - og så begynte tre å vokse. Nå er der ein høg skog. Sånn er det over mest heile Sørlandet, - skog og tett kratt.

Mange steder går veien langs fine vassdrag. Det kan vere 5 meter ned til vannkanten, og du kjører som midt inni ein mørk skog. Du ser ingenting! Mitt håp er at ein Petter Smart lagar ein kantslått-hogstmaskin med 10 meters rekkevidde. Den kan kjøre langs alle veiane, og lage flis til fyring av all skogen langs veien.

Eg leser i avisen at fylkesmannen straffar strengt noen som hogger tre i landskapsvernområde. Skrninga mellom Lygna og veien ved Oftebro var visstnok noe som ikkje kunne hoggast. Men noen hogde det flatt, og duverden så fint det blei! Elva blei synlig, og Bringsjordneset. Hoggaren burde fått medalje!

Sørlandsk kulturlandskap som er vedlikeholdt

"Jeg velger meg april!" sang Bjørnson. Eg er enig. I april ser vi det vakre kulturlandskapet her nær kysten i Vest-Agder. Vi ser steingjerdene, dei små innegjerda hagane, stein er lagt på stein, vi ser terrasser og små dyrka teiger,vi ser vann og vassdrag. Når lauvet kjem i mai, blir alt dette gjømt - og glømt. Mange er ikkje klar over kor mye kulturlandskap som er gjømt inne i skogane våre.

Når eg hører nyheter som melder om skogbrann, så seier eg (inni meg): Heia skogbrannen!

Den gode læraren

2010-05-02T22:21:00.000+02:00

Eg er lærar, og skal til hausten begynne med ein ny førsteklasse. Vi hadde torsdag og fredag førskoledagar. For å presentere meg for dei nye elvane, fortalte eg litt om mine første skoledagar. Eg fortalte også ein fabel, som eg husker læraren min fortalte. Kven er det som er sterkast, vinden eller sola?

Lenka viser fortellinga på Norsk nettskole. Eg fortalte med mine egne ord, med tavletegning, miming og mye innlevelse. Eg husker fortellinga veldig godt. Læraren min må ha fortalt ho mange ganger.
Eg passa på å fortelle i ei økt der foreldrene til dei nye podene var i klasserommet.

Eg huska fortellinga som ei dramatisk fortelling, med ein litt overraskande slutt. Eg husker ikkje læraren vår forklarte noe djupare meining. Han bare fortalte den så ofte at eg forsto den var viktig. Mange år seinare, etter fleire år som lærar sjølv, har det gått opp for meg: - dette var hans programerklæring som lærar, hans pedagogiske grunntanke: varmen er sterkast!

Læraren min heitte Åsulv Vik. Eg hadde han faktisk i 9 år! Han var nyutdanna da han kom til Skeie gamle skolehus. Det måtte vere hausten 1956. Han hadde småskole (1-3) og storskole (4-7) annankvar dag. Vi skulle egentlig begynne på skolen det året vi fylte 7, men Åsulv lot noen begynne å gå frivillig året før, og da eg fylte 6 tidlig på nyåret 1957, begynte også eg, halvanna år før tida.

Eg husker skoleveien min godt. Det var litt over to kilometer, med mange opplevelser underveis. Eg brukte sikkert bortimot ein time med alle dei "snappvegan" (= omveier) eg gjekk. Sant å seie så husker eg ikkje så veldig mye fra undervisninga. Men fortellinga om vinden og sola, den husker eg!

Nå håper eg at også mine nye elevar vil huske den som ei god fortelling, at foreldrene vil forstå ei djupare meining, og - aller helst, at elevane mine om 20 år vil mimre og forstå - aha, det var det han meinte.

Dette bildet er fra det nye Skeie skolehus i Kvernøyan. Eg sitter midt i klasserommet. Kan det vere skoleåret 1959/60?

Vår felles stamfar - Peder Claussøn Friis

2010-04-25T22:34:00.001+02:00

Denne karen er min 11t-oldefar, min 10t-oldefar (i 7 ulike linjer) og min 9t-oldefar, og han er også 9t-oldefar til kona mi.
Skal vi arrangsjere et stort slekt-stevne? - Peder Claussøn Friis si etterslekt! Det ville blitt mange! Vi ville sikkert kunne fylle opp Lindesneshallen mange ganger!

Eg synes begrepet "stamfar" er vanskelig å få klarhet i. Men her kunne eg ha lyst til å bruke det: Eg trur Peder Claussøn Friis er stamfar til folk flest i midtre Vest-Agder.

Eg husker han godt fra da eg var liten. Da kjørte vi bil fra Eiken til familien i Mandal langs gamle E-18. Da sto han der i svingen ved kirka på Vigeland, truande, klar til å kaste ein helgenfigur i hodet på oss. Nå er veien blitt til E-39, og er lagt utenom sentrum i Vigeland, så vi ser han ikkje så ofte lenger.

Peder i Svingen fotografert av Rolf Steinar Bergli (slektsforsker og etterkommer etter Peder)

Det var Gustav Vigeland som laga skulpturen av han, bygd på ein av legendene omkring han, om at han heiv dei katolske helgenfigurane fra kirka så dei blei liggande å flyte ute i Snigsfjorden. Det er neppe sant, men Wikipedia beskriver han som ein streng luthersk prest.

Store Norsk Leksikon har utdypingsartikkel fra Norsk biografisk leksikon ved Jon Gunnar Jørgensen

Norsk Litteraturhistorie (utgitt 1894) er lagt ut på internett. Eg har skrive omtalen av Peder på egen bloggside.

Det er interessant å lese den lærde mannens beskrivelse av sjøormen fra boka " Om Diur, Fiske; Fugle och Træer udi Norrig" utgitt i 1599

Peder Claussøn Friis - i Norsk Litteraturhistorie

2010-04-25T22:03:00.004+02:00

Illustreret norsk literaturhistorie Bind I, utgitt - 1894
Tredie tidsrum. Ca. 1500—1700. Fra reformationstiden til Holberg - side 184-194

ABSALON PEDERSSØN BEYER er en af de fineste og nobleste norske præstetyper fra reformationstiden. Han sidder inde med sin lærde dannelse og forholder sig i kraft af sit vegetative naturel mere betragtende end handlende. Et ganske anderledes robust indtryk gjør hans yngre kollega Peder Claussøn Friis, hans kollega baade som præst og forfatter. ABSALON PEDERSSØNS portræt er ikke bevaret ; havde det været til, vilde det — derom er jeg overbevist — have dannet en slaaende kontrast til PEDER CLAUSSØN's udmærkede portræt, der endnu hænger i Undals kirke, og hvoraf vort universitet eier en god kopi. Jeg føler mig overbevist om, at ABSALON PEDERSSØN har været en blond mand med fin hud og tyndt, lyst skjæg, hvis han overhovedet havde noget, medens PEDER CLAUSSØN paa portrætet fremtræder som den mørke, stærkt graasprængte, kjæmpestærke kirkehyrde med det frodige, i spadeform klippede skjæg, som var paa mode blandt præster og lærde i KRISTIAN DEN FJERDE'S dage.

PEDER CLAUSSØN FRIIS tilhører Stavanger stift eller Kristiansands stift, som det nu vistnok med urette heder. Her blev reformationen sent gjennemført, senere end paa mange andre kanter af landet, og PEDER CLAUSSØN blev derfor et slags reformator, han ogsaa, Skjøndt han tilhørte et langt senere tidsrum. PEDER CLAUSSØN FRIIS er en præstetype fra det syttende aarhundrede, der repræsenterer et helt stykke kulturhistorie. Han er en personlighed og en repræsentativ personlighed, i stort som i smaat, i ondt som i godt.

PEDER CLAUSSØN var præstesøn; hans fader, CLAUS FRIIS, var sognepræst til Undal, og sønnen «succederede» ham i embedet, som dengang almindelig skik og brug var. Han blev født i Egersunds præstegjæld den iste april 1545. Det meste af sin barndom tilbragte han i Undal; derfra kom han efter al sandsynlighed ind paa Stavanger skole, hvor han nød en god skolegang. Men hans studier blev tidlig afbrudte; thi allerede i enogtyveaars-alderen blev han kaldt til sognepræst i Undal og provst i Lister len. Det var en sjelden betroet stilling, der saaledes blev lagt i hænderne paa den unge mand. Som provst var han hele lenets præsters nærmeste foresatte, og dog havde han endnu ikke naaet fuld modenhed som menneske. «Som Provst havde han at lede Almuens Præstevalg og gjøre Indstilling derom til Biskop og Lensherre, havde tillige den almindelige Opsigt med Præsternes «Liv og Lære», navnlig paa de aarlige Visitatser, og at gribe ind i de saa almindelige Stridigheder mellem disse; men det besværligste og ubehageligste Arbeide var Opsigten over Kirke- og Prestetiendens Ydelse, og alt dette bragte ham mange Gange i vanskelige Forhold» (G. STORM). Men PEDER CLAUSSØN viste sig snart stillingen voksen og vandt sin biskops tillid, saa han blev en meget anseet og betroet mand. I sin netop citerede biografi af PEDER CLAUSSØN omtaler GUSTAV STORM endel af de vanskeligheder, som den anseede provst havde at gjennemgaa med sit provstis præster, og jeg skal nedenfor berøre dem; meni først er det nødvendigt at forudskikke nogle ord om reformationstidens præstestand i almindelighed.

Fordringerne til en præst var dengang langt ubetydeligere end nu. Hans virksomhed var dengang meget simplere og lettere. Han skrev ikke prækenen selv, men læste den op af en postil. Derimod var det hans pligt at undervise ungdommen i «barnelærdommens» hovedpunkter, saafremt der ikke var beskikket en degn til dette arbeide. Undervisningen var udelukkende mundtlig, og den kundskabsmeddelelse, som fordredes, var forsvindende liden. I selve kirkeordinantsen bruges det karakteristiske udtryk «at prædike en Bog». «Ei heller skulle andre Bøger prædikes end de, som ere lette og nyttelige,» heder det (H. RØRDAM: «Danske Kirkelove»), I midten af det sekstende aarhundrede udstedtes vistnok et almindeligt forbud mod at læse op af bog fra præstestolen. Præsten skulde lære bogens ord udenad og saa fremsige det som en lært lekse; men det hjalp ikke; forgjæves blev forbudet gjentaget gang efter gang; selv ikke gjentagne trudsler om afsked førte til det forønskede maal. Undervisningen i barnelærdommen blev altsaa den vigtigste del af præstens virksomhed. Paa landet skulde den ene halvdel af prækentimen anvendes til katekismusforklaring. Dette var altsaa en vigtig del af selve høimessegudstjenesten paa landsbygden. I byerne blev denne undervisning henlagt til «aftensangen». — Ofte kunde præsten ikke stort af det, han skulde undervise i. Som før nævnt er kulsvierpræsten i eventyret ikke en saa uvirkelig figurr som man i vor tid skulde være tilbøielig til at tro. Man har ikke saa faa eksempler paa, at studenter blev præster; i enkelte tilfælde fortsatte de sine studier efter at have «faaet kald»; i mange blev der ikke tale om at fortsætte — saaledes som vi ovenfor har seet med PEDER CLAUSSØN FRIIS. Kulsvierpræsten har i alle fald i Danmark en saa nær beslægtet prototyp, at han ikke kan være stort nærmere beslægtet. Det er en præst i Ribe; vistnok var han ikke kulbrænder; men han var i alle fald smed, og det kan vistnok komme ud paa ét. I Bergen blev der i 1569 ordineret en præst, hvis væsentlige kvalifikation var den, at han havde været tjenestegut hos biskoppen. Det heder herom kort og lakonisk i ABSALON PEDERSSØN'S «Kapitelsbog»: «28 Augustj. Vart Niels Hielt, bispens dreng, ordinerit til prest oc kallit at vere her Peders capellan til Fane.»

Men paa den anden side maa det ogsaa fremhæves, at reformationstidens præster havde store vanskeligheder at kjæmpe med. Allerede tienden voldte dem stort besvær. Den saakaldte tiende skriver sig fra SIGURD JORSALFAR'S regjeringstid. Før havde præsternes lønning været bestemt paa en mere vaklende maade; en del af den havde i alle fald været gjenstand for mindelig overenskomst mellem præst og menighed, for ikke at tale om sligt som offer og andre frivillige ydelser. Tiendens indførelse søgte at regulere disse forhold. Tienden blev delt i fire dele, der skulde tilfalde: 1) sognets kirke, 2) sognets præst, 3) stiftets biskop, 4) sognets fattige. Tienden var først og fremst korntiende — 1/10 del af aarets korn-afkastning —, fisketiende — hver tiende fisk, som i tørket tilstand blev bjerget af fiskerne i fiskedistrikterne —, kvægtiende, en ydelse af, hvad gaardens besætning bragte til verden. Dertil kom «hovedtienden», der fra gammel tid var en frivillig sjælegave af en tiendepart af giverens hele løse formue. Siden var den gaaet over til at blive en skyldighed, som hver mand var pligtig til at yde en gang i sit liv. Denne ophørte som skyldighed, hvor erhverstienden blev indført. Ved reformationen blev den gamle tiende delt i tre dele: kongetiende, kirketiende og præstetiende; men efter saa mange aarhundreders praksis holdt folket fast paa den gamle deling i fire parter. De delte fremdeles i fire dele — og beholdt nu den fjerde del selv. Det førte til mange og langvarige stridigheder, ikke mindst i Stavanger stift, hvad G. STORM gjør nærmere rede for i sin biografi af PEDER CLAUSSØN.

Men ogsaa paa andre Omraader havde reformationstidens præster store vanskeligheder at kjæmpe med. Reformationens indførelse i Norge var et statskup, hvorved kongemagten — og adelen — tilranede sig en hel del af kirkens og geistlighedens gods. De ledende mænd var ivrigere efter at «grave til sig» end efter at skabe en ny ordning af de kirkelige forhold, Derfor kan tiden betegnes som en ren opløsningstilstand. Kongens fogder indkvarterede sine folk paa præstegaardene, holdt ting der og lod de stakkels, ikke meget rundelig aflagte præster betale omkostningerne; de tog kirkerne i brug til verdslige Øiemed, bemægtigede sig deres indtægter, udhuggede deres skoge o.s.v., o.s.v. Hvis der skulde være tale om at bringe geistlighedens anseelse paa fode igjen, saa maatte dette forhold blive ændret, og det blev ændret baade i Stavanger og andre stifter. Geistligheden holdt store kapitelsmøder og andre prælatsammenkomster, klagede baade til den geistlige og verdslige overøvrighed i Kjøbenhavn, og sagerne blev ordnet, om ikke netop i første øieblik saa dog i tidens løb.

Men præsterne havde ogsaa andre vanskeligheder at kjæmpe med, og den værste af dem var selve «kirkealmuen», som det heder med et gammelt ord. Almuen hang fremdeles ved mange af de gamle kirkeskikke. Den gik bare til alters paaskedag; den drev paa med den gamle anvendelse af tændte lys ved høitidelige familje-begivenheder, der paa en eller anden maade stod i forbindelse med kirkelige handlinger, som begravelse, barnedaab, barselskvinders kirkegang. Selv saa sent som for nogle aar siden har jeg været indbudt til en begravelse af et lidet barn borte i en afsides vestlandsk fjordbygd, hvor ceremonier og alting — indtil lysbrændingen paa kistelaaget — var saa katholsk, at de tilstedeværende «kulturmennesker» frydede sig ved at opleve et lyslevende stykke middelalder. Naar saadanne skikke har holdt sig saa længe som helt ned i nutiden, hvor præsten selv sidder tilstede og respekterer skikkene — som han gjorde ved denne leilighed —, saa er det intet underligt i, at præsterne i reformationstiden blev ugleseet af «almuen». Dels stod de i «almuens» øine som repræsentanter for et nyt system, et system, der var forhadt, netop fordi det var nyt; dels var de selv (d.v.s. de bedste af dem) bestandig paa vagt mod alle levninger af gammel «papistisk» overtro. Og som følge af alt dette opstod der et fiendtligt forhold mellem «almuen» og deres nye præster. Bønderne behandlede sine præster, som om de var deres værste fiender, Nogle slog de ihjel, andre mishandlede de paa mange maader. I et norsk Præstegjæld var der ingen præst i tre aar, da ingen turde overtage præstekaldet der. I Omlid dræbte de en præst, den anden huggedes og droges de med, den tredie hug de to fingre af, den fjerde jog de i badstuen, hver gang de drak, og den femte blev julen 1576 med sin dreng jaget ud i en udlade, hvor han var nær ved at fryse ihjel om natten. Men saa var presterne heller ikke Vorherres bedste børn; de var alt andet. Bare fra PEDER CLAUSSØNS eget provsti har man adskillige karakteristiske eksempler, der viser, hvor lavt præstestanden dengang stod. Præsten i Vanse, provstiets største Præstegjæld, JØRGEN: STORK, havde havt et barn med sin hustru, før de blev gift. Præsten i Lyngdal, MADS MIKKELSSØN, foreslog ham, at de skulde bytte kald, og da JØRGEN STORK, som rimeligt var, ikke vilde gaa ind paa dette, anklagede han ham for hor og førte falske vidner. Skjøndt dette blev oplyst paa det aller utvivlsomste, blev dog anklageren fri for straf. Den anklagede viste sig forøvrigt siden paa andre hold at være værre og ikke bedre. Han nægtede en bonde sakramentet fordi de var uvenner og laa i proces med hinanden; han skrev falske breve og maatte betale bøder derfor; han havde sprunget efter sin provst med en øks for at hugge til ham, og senere havde han villet overfalde ham ved kirken under gudstjenesten en søndag, han stod for alteret i messeklæder, havde han faaet øie paa et kvindemenneske ude paa kirkegaarden; hende var han sint paa — og vips for han fra alteret og ud paa kirkegaarden for at dænge hende. Trods alt dette fik han beholde sit kald. Efter JØRGEN STORK'S død overtog sønnen kaldet. Svigersønnen, der havde været JØRGEN STORK'S kapellan, mente, at han havde ret til det. Og saa stævnede de hinanden for retten. Kapellanen beskyldte da sin svoger for dovenskab og drikfældighed. Da provsten vilde mægle fred, blev han udskjældt og undsagt. Sognepræsten gik undertiden
i gjæstebud om søndagen istedetfor i kirken, blev der oplyst; en gang havde han været fjorten dage borte fra sit sogn; han havde været paa rangel i al den tid. Svogeren blev overbevist om at have faret med løgn og bagtalelse. Midt under forhøret begyndte disse to — i provstens og hele menighedens paahør — at skjælde
hinanden ud med de gemeneste skjældsord. De kaldte hinanden for løgnere og lovede at gjøre hinanden æreløse. Da de senere traffes hos provsten, røg de i haarene paa hinanden.

Selv en mand som PEDER CLAUSSØN FRIIS var flere gange oppe i Slagsmaal. I et gilde — omkring 1585 — kom han i strid med lensmanden TORKEL HAGE; de sloges, og provsten ståk lensmanden med en kniv i armen. Siden maatte provsten betale bod efter landsloven for knivstikket. I et julegilde 1589 kom han i Slagsmaal med en bonde og blev saaret. Man ser, at han var et barn af sin tid.

Forøvrigt er kjendskabet til PEDER CLAUSSØN'S privatliv temmelig tarveligt. Med sin hustru, hvis navn man ikke kjender, havde han en søn og «mindst to Døtre». Sønnen blev præst, døtrene blev gifte med velstaaende bønder. Familjetradition og bygdesagn der vestfra vil imidlertid ogsaa tillægge PEDER CLAUSSØN et par andre døtre, fra hvem endnu levende bondeslægter skal nedstamme; men det er ikke muligt at skaffe vidnesbyrd for disse sagns Paalidelighed.

Den mest dramatiske episode i PEDER CLAUSSØN'S liv er hans strid med lensherren paa Nedenæs, PEDER GRUBBE, under hvis myndighed Lister stod. Lensherren var kommen i strid med bønderne i anledning af skatter og andre tyngsler; begge parter besluttede at klage til herredagen i Bergen; men samtidig klagede PEDER GRUBBE ogsaa over PEDER CLAUSSØN, idet han paastod, at provsten havde taget bøndernes parti og i det hele taget sat dem op imod lensherren. Han havde ogsaa sanket sammen adskillige andre klagepunkter mod herr PEDER, i det hele seks, tildels af en temmelig graverende natur. Han skulde paa egen haand have tilladt et ægtepar at skilles og hver paa sin kant indgaa nyt ægteskab — uden at bringe sagen ind for kapitelsretten. Han havde ligeledes paa egen haand ophævet en trolovelse og tilladt den trolovede mand at gifte sig med sin første trolovedes søster; ogsaa i en anden trolovelsessag havde han baaret sig egenmægtig og ulovlig ad. Herr PEDERS Slagsmaal med lensmanden fremstilledes som et slags drab, idet der blev paastaaet, at lensmanden var død af det saar, som herr PEDER havde tilføiet ham. Han havde heller ikke betalt bod for saaret. Endvidere havde han «altid med sin oprøriske Gjerning og Bøndernes Medholdelse opsat sig med dem mod Kongens Fogder og gjort Almuen opspænstig mod hans Ombudsmænd». Og endelig havde han ilagt de skyldige ulovlige bøder til Stavangers hospital for mindre kirkelige forseelser. — Det var altsaa et temmelig vidtløftigt synderegister, PEDER CLAUSSØN havde at stande til rette for, da han ved midtsommertid 1604 drog til herredagen i Bergen, «Her var en usædvanlig stor Forsamling tilstede; Rigets Biskoper havde siddet sammen her siden 22de April for at udarbeide den nye Ordinans, og de overvar tillige Herredagen for sammen med Adelen og Lagmændene at gjennemgaa Udkastet til den oversatte Landslov» (G. STORM). Kong CHRISTIAN DEN FJERDE var selv tilstede ved herredagen og med ham baade den danske og norske kansler, den norske statholder o. fl. For denne forsamling havde PEDER CLAUSSØN at forsvare sig; men han mødte frem vel rustet, og det lykkedes ham at bevise klagernes urimelighed saa grundig, at han blev frifunden. Det viste sig gjennemgaaende, at klageren havde gjort smaa fluer til store elefanter, og skjønt PEDER CLAUSSØN paa enkelte punkter fik en liden advarsel i anledning af de smaa fluer, stod han dog tilslut med palmer i hænderne lige overfor sin modstander, der allerede aaret efter maatte forlade sine len.

PEDER CLAUSSØN var en mand paa henved seksti aar, da han mødte for herredagen i Bergen; han levede endnu i ti aar agtet og anseet saavel af sine embedsbrødre som af sine sognebørn. Allerede tidligere havde han — for en væsentlig del paa egen bekostning — bygget en ny kirke i sit Præstegjæld. Og denne kirke synes han senere at have omfattet med særlig interesse; han forsynede den med kor i 1591, og baade kor og kirke var
«tre gange saa stort som det gamle». Senere sørgede han for kirkens indre prydelse; han skaffede den kalk, disk og altertavle — «dog alt uroset for Gud», som det hed i en indskrift, han lod ophænge i den for ca. 100 aar siden nedrevne kirke. Til kirken forærede han ogsaa sit fortræffelig malede portræt, der endnu hænger i Valle nuværende kirke, og hvoraf som før nævnt en kopi eies af universitetet i Kristiania. Det er senere reproduceret i lithografi foran JACOB AALL'S oversættelse af de norske kongesagaer. Hvem der er mester for billedet, vides ikke. Man skulde nærmest være tilbøielig til med G. STORM at antage, at det er malet af den samme kunstner, der udførte altertavlen, — PETER REYMERS kalder PEDER CLAUSSØN ham i den førnævnte indskrift; men professor L. DIETRICHSON har i et foredrag i Kristiania Videnskabsselskabs
henledet opmærksomheden paa, at ogsaa en anden maler i PEDER CLAUSSØN'S dage malede i Valle kirke. Denne maler hed LYDKE DIRIKSEN, og professoren helder til den tro, at denne er billedets ophavsmand, samtidig som han medgiver, at paa sagens nuværende standpunkt kan Spørgsmaalet ikke bestemt afgjøres.

PEDER CLAUSSØN havde paa sine gamle dage megen sorg. Det var en af hans dattersønner, som voldte ham den. Han havde taget sig af den unge mand med ægte bedstefaderlig interesse. Han havde holdt ham baade paa skole og ved universitetet; men dattersønnen lønnede disse velgjerninger paa en daarlig maade. Han fik uægte børn, forødede penge, som andre havde betroet ham, og som bedstefaderen siden maatte betale for at redde ham. Det dreiede sig om hele 52 rigsdaler, et efter datidens forhold ingenlunde ubetydeligt beløb. Han blev dog alligevel præst før PEDER CLAUSSØN'S død, og senere «synes han at have forbedret sig»; men da var bedstefaderen allerede ude af sagaen. Den gamle Listerpræst døde nemlig den I5de oktober 1614. —

PEDER CLAUSSØN FRIIS var en hjemmeføding og en autodidakt. Han havåe ikke ABSALON PEDERSSØN's lærde dannelse; men søn af en landspræst, opvokset blandt bønder og selv landspræst, levende blandt bønder, blev hans syn i mange stykker bondens eller rettere sagt bondehøvdingens. De gamle høvdingers tid var længst forbi; men de faa populære hjemlige præster indtog paa en vis maade deres plads. Fogder og lensherrer var upopulære, fordi de trykkede bønderne med skatter og paalæg, som føltes tunge og uretfærdige. Præsten stod derimod i mange stykker som en af deres egne, saafremt han i det hele taget forstod at vinde deres Sympathi. En saadan præst, udgaaet af folket, selv sympathiserende med folket og sympathisk opfattet af folket var netop PEDER CLAUSSØN FRIIS. Endnu den dag i dag lever hans navn blandt befolkningen og folkesagnet har ranket sig frodig og broget op om det. Det er en hel mangfoldighed af fabelagtige begivenheder og handlinger, der flettes ind i hans livshistorie, og alle bæres af en vis bred humoristisk Sympathi for den brave Undals-præsts store og gode handlinger. Hans forgjængere i embedet som Undals sognepræster er glemte, hans nærmeste efterfølgere ligeledes; men hans navn lever blandt befolkningen, og ham tillægger man ikke blot meriter, som de andre muligens har udført, men ogsaa saadanne, som aldrig har været udført hverken af ham eller hans kaldsbrødre. Det store portræt, der blev hængende i Valle kirke, har vistnok havt en væsentlig andel i denne popularitet; men hans eget liv og virksomhed har dog ogsaa havt sin del; den var nemlig helt igjennem af den art, at befolkningens sunde sans i ham saa en fremragende personlighed, og saa blev han for Lister, hvad PETTER DASS blev for Nordland: sagnhelten, legendepræsten, den, som kunde mere end sit fadervor, og som traditionen samlede sig om. Frå sit nære forhold til bønderne havde PEDER CLAUSSØN uden tvivl en væsentlig del af sin sans for de nationale sager. At denne sans udviklede sig i den retning, som den gjorde, og naaede til de resultater, vi kjender, skyldes derimod vistnok hans lærde forbindelser. G. STORM har leveret en udførlig redegjørelse for hans «studier». «Hans lærde Opdragelse, hans Deltagelse i de offentlige Anliggender inden Stiftet, hans Virksomhed som Canonicus i Stavanger,» skriver STORM, «maatte paa mange Maader berige hans Aand og bringe ham i mangeartet Forbindelse med Tidens ledende Mænd.» Derved har hans nationale syn faaet en videre horisont; han har lært at se baade længere udover og bagover. Som ABSALON PEDERSSØN ser han ikke med videre Sympathi paa sin samtid; begge har en levende følelse af landets forfald, om end PEDER CLAUSSØN'S følelse paa dette punkt synes mindre dyb og mørk end ABSALON PEDERSSØN'S. Den norske bonde roser han for mod og styrke, og hans ros er paa dette punkt ikke langt fra at antage et Bjerkebæksk anstrøg; men paa samme tid har han udtryk for den stærkeste dadel, naar det gjælder bøndernes feil. Det er «et haardt, modvilligt, ulydigt, selvraadigt, overdaadigt, uroligt, oprørisk og blodgjerrigt Folk». Alligevel har han, som antydet, en levende interesse for dette folk og det land, som det bebor. Det norrøne sprog havde han i sin ungdom studeret under en gammel, i Helgeland født lagmands veiledning. Denne mand — JON SIMONSSØN hed han — har overladt PEDER CLAUSSØN «sin udmærkede Lovcodex til Afskrivning og hyppigt fortalt ham om Throndhjem (specielt Domkirken), om Nordland (specielt om Næringsveie og Naturprodukter) og vei ogsaa om Island.» STORM bygger denne udtalelse paa, at PEDER CLAUSSØN, der var en saa lidet bereist mand, alligevel havde saa forholdsvis god greie paa disse landsdele, som han ikke kjendte af selvsyn. — Gamle haandskrifter har han ogsaa havt anledning til at studere i temmeligt stort antal. Ikke mindre end syv haandskrifter af den gamle sagaliteratur maa han ifølge STORM'S undersøgelser have kjendt, og af lovhaandskrifter maa han have kjendt seks. Blandt trykte bøger har han ikke havt et ringe kjendskab til det sekstende og syttende aarhundredes geografiske og historiske literatur. Udrustet med disse forudsætninger blev han den ypperste blandt den række oversættere af norrøn literatur, som han tilhørte, ligesom han overhovedet blev sin tidsalders betydeligste prosaforfatter paa norsk. Hans stil er kraftig og djærv og røber et betydeligt fremskridt i stilistisk sikkerhed fra ABSALON PEDERSSØN's dage. Men denne øgede sikkerhed har ikke øvet nogen skadelig indflydelse paa stilens umiddelbarh'ed. Frisk og troværdig, mandig og malmfuldt klinger denne simple røst; det er omtrent, som om en hvidskjægget, gammel fjeldbonde førte ordet. Derfor er det intet under, at hans oversættelse blev en saa kjær læsning blandt de norske bønder. Jeg anfører som en prøve paa hans stil et stykke af hans bemærkninger om Trondhjems domkirke. Efter at have omtalt kirkens herligheder siger han:

«Men fordi at ald denne Herlighed vaar icke funderet paa nogen god Grund, hafuer den oc faaet en underlig Ende, thi Domkircken hafuer tre Gange brent ved Tordenild, som der hafuer i slaget. Oc den sidste Gang, som hun brende, da slog Ilden skinbarligen fra Domkirken oc en gantske Vge Siøes nord over Fiorden til Holmskloster oc afbrende det, huilcket vaar et klart Vidnisbyrd, at saadant skede icke aff en Hendelse, men ved Guds Bestilling, som icke kunde lenger fordrage oc tilstede deris Afguderii oc grofue Vildfarelse, som de fore frem udi med Guds hellige Naffns store Bespottelse oc Menniskens Forførelse. Saa hafuer oc de Geistligis verdslige Pract oc Praal, Mact oc Myndighed met ald saadan Pafuelig Vildfarelse, som deris Rige var bygt paa, faaet en Undergang ved den rette oc rene Evangeliske Lærdom, som Gud haffuer opliust dis?e Lands Indbyggere met. Men dette er at beklage oc ingenlunde at lofue, at mand i den Reformerede Evangeliske Lærdoms Begyndelse icke alleniste borttog aff Kircker oc Kloster, hues Guld oc Sølff oc andre Klenodier, som brugede vare til den Pafuelige Religions Brug, met Klæder oc andet saadant, men oc saa slemmelige ødelagde det, som de hafde ingen Gafn aff, oc nedsloge skiøne Bygninger, unødtørftelig opbrende nyttige 13 — 111. norsk literaturhistorie. I. Bøger oc Brefue, oc ødelagde Kirckens ornamenter oc Prydelser, oc giorde Guds Huse saa meget blotte oc bare, huilcket mand vei kunde værit foruden, oc de hafde
deraff heller ey nogit Gafn.»

PEDER CLAUSSØN FRIIS har været en temmelig produktiv forfatter. Hans forfattervirksomhed var saagodtsom udelukkende af geografisk og historisk art; men han har ogsaa med en vis forkjærlighed behandlet naturhistoriske emner. De sidste har han imidlertid behandlet «populært»; hans beskrivelser af dyr og planter, forekommende i Norge, har fra zoologisk og botanisk standpunkt helt og holdent lægmandspræget, og de har ubetinget større værdi som bidrag til folkets opfatning af naturen end som paalidelige skildringer af den.

Blandt hans literære arbeider maa først og fremst hans oversættelser fra gammelnorsk nævnes. Øverst blandt disse staar hans sagaoversættelse «Norske Kongers Chronica», som den heder i den af den lærde danske læge og oldforsker OLE WORM besørgede udgave. Som den foreligger, er den ikke et arbeide, der er frembragt i én støbning. Først synes PEDER CLAUSSØN at have oversat SNORRE, uden at kjende de senere kongesagaer. Bagefter har han tilføiet disse og udfyldt det hul, som der, for slutningen af det tolvte aarhundredes vedkommende, var i hans kjendskab til den gamle literatur, med et uddrag af SVERRE'S saga af en nyere forfatter. En ordret oversættelse har PEDER CLAUSSØN ikke leveret. Det maa nærmest betragtes som et slags bearbeidelse, idet han nemlig paa flere punkter har indflettet partier af forskjellige hinanden delvis uafhængige haandskrifter.

Selvfølgelig er hans oversættelse af den norske lov af en anden art. Den er korrekt eller rettere sagt saa korrekt, som hans sproglige kundskaber strak. Den eksisterer endnu i flere originalhaandskrifter. Dens titel er «Norriges Lov, udset paa Danske oc Norsken herhos, wed Peder Claussøn, Sogneprest i Undal, Anno Christi 1600». Den, som vil have nærmere greie paa disse forskjellige haandskrifter, henviser jeg til STORM's oftere anførte fortale til hans udgave af PEDER CLAUSSØN'S «Samlede Skrifter». I en populær literaturhistorie hører det selvfølgelig ikke hjemme at gjøre rede for den slags specialistiske detailler; man faar nøie sig med at henvise til kilderne. —

Dei vanskelige tidlige emigrantane

2010-04-18T01:44:00.001+02:00

Ei etterlysing denne uka i Rootsweb Message Board

Det såg greit ut i første omgang, med eksakt fødselsdato, navn på barn og navn på foreldre, og et stedsnavn til kontroll.
Thomas Thorisen (evnt Thomasen), født 25. april 1858, av foreldre Karoline Pedersdatter og Thomas Thorisen, ei søster kalt Belle, og så mora Karoline født 27. juni 1827 av foreldre Peder Holmen og Isabelle, med morbror Christian Holmen født ca 1838.
Emigrasjonsåret 1861 er litt vanskelig, dei reiser før FT-1865, før norske emigrasjonsprotokollar, og er ikkje med i 1860 census i USA.
Søk på skipslistene i Norway Heritage gav ikkje resultat.
Familysearch IGI burde gi svaret. Eg prøvde med navn på barn og med årstall, og med navn på foreldre (uten årstall) for Thomas og Karoline, - men ikkje napp. Vel, eg fekk et napp i Mandal. Men når eg sjekka videre, var det for mye som ikkje stemte. Eg sjekka om det kunne vere aktuelle navn på Holmen i Søgne, men fant ikkje noe.

Da var det nok "amerikaniserte" navn. Thomas, Caroline og Isabelle er alle typiske amerikanske navn som dei første emigrantane skifta over til når dei hadde litt for norske navn. Karoline gjetta eg nok kunne vere Kari. Men Thomas kunne vere så mangt. Thoris trudde eg kunne vere Tørres som er vanlig på Sørlandet, og da kunne Thomas gjerne vere Tønnes, også typisk for Sørlandet. Tønnes som blir til Thomas i USA har eg vore borti før. Isabelle sjekka eg opp i FT-1801.. Det var som eg hadde anelse om, et sjeldent navn i Norge (ca 35), bare brukt litt i finare familier. Isabelle var dermed ganske sikkert ei amerikanisering. - Men kva var originalen?

Vel, det blei ikkje meg som knekte den nøtta. Det blei 4vivi. Godt gjort!

Internett-venner

2010-04-12T01:16:00.002+02:00

Gjennom slektsgransking har eg fått gode venner heile verda rundt. Internett er ein fabelaktig redskap.

27/7 1999 kom eg over denne etterlysinga på internett, på Rootsweb Message Boards, Vest-Agder:

My great grandfather Ole Aanensen Vik brought his wife, Asjer Tormundsdatter Tveden and two children, Marie and Kari, to the Midwestern US (Chicago) around 1893. Marie later married Gabriel Ommundsen, a Norwegian immigrant from perhaps Flekkefjord or Forsund. The Aanensen (later Anderson) family came from Eiken, Vest Agder. Would like to hook up with relatives or anyone with information

Greg Coxson

Greg
Eg kontakta han, og seinare er det blitt mange e-postar att og fram. Først om navn i slekta, om kva ein kan finne i kyrkjebøker og folketellingar, og om geografien i Eiken og Fjotland. Eg kunne sende noen bilder frå Vestre Vik på 60-talet. Det var nemlig ein av dei stadane eg i ungdommen eg hadde fine turminner frå – og fotografier. Seinare blei det e-post om mange andre emner, om 17. mai, om skiterrenget på Kvinesheia, om buss-sjåfør Bryge, om Nils Henrik Abel og mye anna forskjellig.

Vestre Vik og Tveiten
Ole Aanensen var født 1863 på Vestre Vik, av foreldre Ånen Tronsen (1816-1882) og Kari Knutsdotter, f. 1820. Ole var yngst av fleire søsken. Noen av brødrene hans var skreddarar ved folketellinga i 1865.
Asjer var født på Tveiten i 1861, datter av Tormund Tormundsen Tveiten, f. 1826, og Maria Sørensdatter Håberg, f. 1825. Asjer hadde fleire søsken som døde. Ei søster Torborg, født 1854, emigrerte og har etterslekt i Minnesota eller Wisconsin, USA.

Matematiker
Ole og Asjer ankom Chicago i 1893, det året det var verdensutstilling i byen. Ole Ånensen skifta etternamnet til Anderson, og Asjer var eit for vanskelig namn for amerikanerane, så ho blei til Ida. Ungane begynte på skule der, og dei klarte seg bra. Fleire av etterkommerane har god utdanning. Greg sjøl er ingeniør, og er svært interessert i matematikk. Nils Henrik Abel er Norges mest kjente matematiker. Mange har hørt om han. Men Greg kunne fortelle at han har brukt teoriene til Abel i praksis. Han kjente også til matematikeren Caspar Wessel. Vi i Norge kjenner meir til broren, Johan Herman Wessel, rimsmeden.

Fjotland
Greg Coxson si mormor var Alma Emmersen, f. 1905, datter av Marie Andersen (1883-1955) og Gilbert Emmerson, f. 1874. Maria var 10 år då ho emigrerte med familien sin i 1893. I 1905 blei ho gift med ein ny emigrant, Gilbert, elller Gabriel Ommundsen, som kom frå Steintland i Fjotland. Det er ei snau mil å gå over heia frå Steintland til Vestre Vik. Det er slett ikkje umulig at dei kjente til kvarandre frå barndommen. Eg inviterte Greg til å komme til Eiken og gå turen mellom forfedrene sine barndomsheimar, og Greg hadde planar om å prøve vinterstid på ski. Men så blei det uventa familieforøkelse, det kom ein attpåklatt som snudde rundt på planane.

Besøk til Norge
Den eldre generasjonen heldt kontakt med gamlelandet med brevskriving. Søster til Marie, Carrie (1886-1959) var den første til å reise til Norge på besøk. Ho har skrive om turen sin. Den 3. august 1836 kjørte ho med buss frå Farsund klokka 8.30. Klokka 10 ankom dei Lyngdal og bytta til ny buss der tremenningen Magnus Bryge Bryggesåk var sjåfør. Etter to times kjøring kom dei til Lygnevannet, der dalen utvida seg, med dyrka mark og bebyggelse, og etter enda ein halv time kom dei til kyrkja. Dei steig av ved Tveiten, der dei var invitert til JoTveiten, kona Torborg og svigerdattera Anna. Jo var søskenbarn med mora Asjer.
Gregs mor Alma hadde seinare ein tur til Norge med cruise-skipet «United States», og tanta Betty Coxson hadde ein tur på besøk til søster til Gabriel Ommundsen Steintland.
Ingen av denne første generasjonen er i live idag. Marie døde i Chicago i 1955, Carrie i California i 1959. Søstera Carol, f. 1897, døde i San Diego 1967, og Al, som blei født ved ankomst i USA i 1893, døde i 1980. Al Anderson hadde mange forskjellige yrker, han var verktøymaker, sjømann og kokk og enda opp som arkeolog og spesialist på gamle indianske kulturar. Han hadde ein sønn, Georg, født 1930.

Historien om slekta
Georg, som var den einaste etterkommaren i mannslinja, døde av kreft i 2004. Greg hadde kontakt med han på det siste, og lovte å skrive ned noe om slekta sin historie som emigrantar, og bringe det til Eiken. Det er gjort. Greg har skrive ei fortelling om slekta (9 A4 sider), og har lagt ved bilder av Ole og Asjer, barn og barnebarn. «Eiken in America – The Story of Ole and Asjer Anderson». Fortellinga vil eg legge ut i bloggen slik den er på engelsk.

Fjesboka - og språk

2010-04-07T23:00:00.006+02:00

Først lurer eg på: ordet "fjes", kjem det fra engelsk "face"?
Uansett synes eg fjesbok er et godt norsk ord. Det gjelder å vise seg fram.

Eg er inne på Fjesboka. Eg er ikkje spesielt aktiv, men eg følger med. Det blir et spesielt språk, med sånne standard fraser og oversettelser.

Status
Eg ser stadig at noen kommenterer andre sin status. Eg har ikkje heilt forstått kva "status" betyr. Eg trur ikkje status-symboler har noe å gjøre med dette.
Eg syntes det var søtt å lese her om dagen at min svoger og mi svigerinne "er nå gift - for 2 timer siden". Eg trudde dei hadde vore lykkelig gift i 30 år, - men bedre seint enn aldri!

Liker
Eg har sett at det eksisterer ei fjesbok-gruppe som vil ha ein "liker ikke"-knapp. Kanskje er det best slik som det er. Eg veit i alle fall av erfaring som lærer at ros virkar bedre enn ris. Det gir bedre effekt å rose med navns nevnelse dei 17 elevene som står fint oppstilt, enn å kommentere dei 3 surrekoppene som vaser omkring.
Det blir noen morsomme effekter med denne "liker"-knappen. Når Anne skriver at "Støvsuging er pyton", og det så straks spretter opp at "Per Anders liker dette", så er vel saken grei. Per Anders får overta støvsuginga for Anne. Men ein kan bli i tvil. Når Anne skriver at pizzaen blei svidd, og "Per Anders liker dette", så kan ei lure på om (1) Per Anders liker pizza, eller (2) han liker svidd pizza, eller (3) han liker at Anne spiste svidd pizza. Vi får bare gjette.

Annonsene til høgre på Fjesbok-sida har også "liker"-knapp. I dag var det bilde av neglesopp.

Der syns eg "liker"-knappen var unødvendig.

Debatt - og muldvarp-virksomhet
Fjesboka fungerer dårlig som debatt-forum! Eg har deltatt i to debatter her i vinter, om uttalen av årstallet 2010, og om sammenslåing av Agder-fylkene. Og eg har meldt meg inn i gruppene "Folkebevegelsen tjueti" og "Ja til sammenslåing av Aust- og Vest-Agder". Men det er da gørrande kjedelig å bare diskutere med folk som ein er enig med! I begge tilfellene falt eg for fristelsen med litt sabotasje. Eg meldte meg inn i motstander-gruppene, for å få framført mine argumenter. Etterpå meldte eg meg ut igjen, for å ikkje bli telt med i feil statistikk. Det var interessant å lese at ein i "Ja til sammenslåing" kommenterte nettopp det, at diskusjonen var meir interessant i motstander-gruppa, på grunn av muldvarper med gode innlegg.

Påskenøtter - og aldersrekorder?

2010-04-03T03:06:00.006+02:00

I stedet for påskenøtter og krimgåter på TV har eg kost meg med noen påskenøtter på internett.

Ein ungkar på 83 år som far?
Eg trudde eg hadde funne den til nå eldste faren i mitt søk i kirkebøkene, - i kirkebok for Rødøy, Nordland 1853. Eg leste far til nr 45 Birgitta Eline Christine som ungkar Christen Carlsen Telnes, 83 år.

Men, - med 150 % størrelse og nøye studering fant eg at det var nok bare 23 år. Og det var mindre sensasjonelt.

For hobby-detektiven var det likevel morsomt å få til gjennombrudd i ei nøtt som hadde ligge uløyst på nettet i over ein måned med mange innlegg og forsøk. Utfordringa var å finne den norske opprinnelsen til Peder Nicolas Hagen, født 18. nov 1881. Etterlysinga var i Rootsweb, Norway General.
Eg fant ut av det ved å bruke foreldresøk i Familysearch LDS IGI. Et dødfødt guttebarn, Johansen, i Rødøy 1873, var det første sporet av interesse.

Emilie Wold, mor i ein alder av 53 år?
Etter det har eg brukt litt tid på Ole og Emilia Wold.
Spørsmålet er: Kan det stemme at Emily Olesonson (50) ikkje er 50 år, men 59 år, - og at ho er mor til Cornelia på 6 år? Er ho den samme som Ingaber Onnansen (38) i 1850, og egentlig 49 år da?

Noen interessante navneforandringer. Dei første norske emigrantane til Amerika forandra ofte navna mye. Dei var vant fra Norge med mange ulike stavemåter av navn. Dei presenterte navnet sitt gjerne muntlig. Og skrivemåten blei på ein måte som amerikanerane kunne forstå å uttale.

Det ser ut til at mange Ingeborg fra Norge blei til Emily i USA. Ingeborg er nesten det eineste norske navnet som har et "standard" kortnavn, nemlig Emma (Imma på min dialekt). I Sverige (Lars=Lasse, Nils=Nisse) og USA (Robert=Bob) er "standard" korte kallenavn vanlig.

Det er interessant at det norske gardsnavnet Gvål ser ut til å ha blitt Wal og Wold i Amerika. Gvål er Telemarks overgang mellom vestnorsk Kvål og søraustnorsk Hvaal. Kvål ville eg tru oftast blei til Quale. Men Gvål kan ha blitt til Wal.

Om hermer og risper - og om Ola Garson

2010-03-31T07:28:00.040+02:00

Eg voks opp på Skeie i Eiken. Folk der var gode til å fortelle. Dei fortalde hermer og risper.
Ei god herme var sann. Det vil sei at ho skulle kunne vere sann, ho fortalte noe ein navngitt person hadde sagt, og som var karakteristisk for personen eller situasjonen han var i.
Ei rispe var ei historie, kanskje sann, men i alle fall god.

Først vil eg fortelle ei herme fra nabokona vår, Anna i Skjekkeland. Anna var nyfiken, og visste alltid siste nytt om folk i bygda. Ho var giktbroten, og kom seg sjeldan ut av huset. Men ho visste å å spørre ut dei folka som kom på besøk, så ho fekk greie på det ho ville. Ho fortalte til mor mi at ho ein dag fekk besøk av Jon Anker. Han var bare ein gutunge da. Og han svarte villig vekk, gav svar på alt ho spurde om. Mot slutten blei ho reint forstøkt, og spurde om det var sant alt det han fortalte. "Ja," svara han, "Noke e, og noke e'kkje."

Så om Ola Garson.
Han var født 3.3.1880 som Ole, son til Gahr Olsen Skjeie. Han blei konfirmert 1893 som Ole Garsen Skeie. Han skreiv seg som Ole G. Skeie, og han blei kalla Ola Garson.
Ola blir uttalt med åpen o-lyd, omlag "åola". Og skal ein herme Ola sjøl, må ein legge på ein god nasal stemme.

I FT-1900 var han som så mange andre fra Eiken på "Austlandet" på arbeid. Han var i Tveit, på Boen sagbruk.
For å finne et bilde av Ola fant eg fram boka om Pål Eiken "Utan svik". Der er det mye interessant historikk om det politiske livet i Eiken i mellomkrigstida. Ola Garson var ein av lederane i Arbeiderpartiet, og var med i herredstyret. Eg veit svært lite om han i denne tida.

Huset han kom fra, er i dag borte. Det var ett av dei store tohøgda husa på Skeie, heilt inntil veien. Det har gitt tomt til Sørlandets rehabiliteringssenter og Eiken bu- og omsorgsenter.

Imma
Ola var 53 år da han fridde til Imma (Ingeborg) som var 37. Ola hadde ofte vore fæl til å drikke og ture, så Imma gav han et valg, - enten ho eller brennevinet. Ola valgte Imma, og han holdt løftet sitt.

Gikta
Ola brukte likevel sprit til medisinsk bruk. Han hadde fått et råd om at å smøre heile kroppen inn med sprit virka forebyggande mot gikt. Dette prøvde han. Han smurde kroppen grundig inn. Men han hadde akkurat litt for lite, - og derfor sette gikta seg i storetåa.

Salmer av Brorson
På sine eldre dagar var han ein trufast kirkegjenger. Han likte spesielt godt salmer av H.A. Brorson. Når det var ei salme under gudtjenesten av Brorson, noterte Ola Garson dette bak i salmeboka si.

Ola hadde vore selger av takskifer
Vi flytta til Eiken i 1954. Eg minnes vi dei første åra pleide å bli invitert på juleselskap til Ola og Imma. Imma prøvde som vertinner skulle på den tida, å overtale dei beskjedne gjestane til å ta rikelig til seg av julematen. Men ho var ikkje fornøyd. "Nå må du nøya, Ola, du e så go'e, du som he vore agent!"

Lik i huset
Imma var 16 år yngre enn Ola, men ho døde før han. Før begravelsen blei han spurd om han turde sove i huset, mens liket ennå låg der. Han var i tvil, så han sa til hushjelpa: "Eg tru du Olga må liggja her den fyste notta. Og viss ikkje du naua noke, så kan eg liggja her."

Vask
Olga var flink hushjelp for den gamle enkemannen. Men ein dag kom han og klaga: "Du må vaska bere, for det lukta så ringt!" Og Olga vaska heile huset igjen, så godt ho kunne. Men det hjalp ikkje. Ola var ikkje fornøyd. Då fant Olga ut av det. Ho vaska barten hans, og da blei det reint i huset.

Støvlane som krympa
Som gammal enkemann kom han også ein dag over til butikken og klaga. Søster mi Bodil jobba der som hjelper, og det var til henne han kom. "Eg må ha nye gommistivla. Dessen her e blitt for små!" Men Bodil meinte at det kunne ikkje stemme, gummistøver skulle ikkje krympe. Han måtte ta dei på for å vise. Då såg ho problemet. Neglane hadde grodd, først fram og så langt at dei krulla seg ned og tilbake og trykka mot tærne. Bodil klyppa neglane, og da passa støvlane igjen. Ola var storvegs fornøyd.

Vanskelig betaling
Jon Telhaug på Skeie var ein av eigarane av Eikås sagbruk. Han fekk ein gong ordna slik at ein lastebil sette av et lass med hunved hos Ola. "Det e bare noke haunved", sa Jon. "Du ska få det." Men etter ei stund kom Ola bort til Jon og ville betale for veden. Nei, Jon ville ikkje ha noe for veden, den var gratis. Ola kom enda ei gong og ville betale, men samme svar. Så kom Ola ei gong til, og denne gonga var han alvorlig: "Fer eg ikkje reikning nå, så må eg setta advokat på deg!".

Barnearbeidere

2010-03-28T13:57:00.000+02:00

Boycott Aust-Agder!

- fordi dei har ein velstand som er bygd på grov utnyttelse av barnearbeidere fra Vest-Agder.

Slik er det idag vi reagerer på bruk av barnearbeidere. Men nå var det 100 år sidan det skjedde her i fylket. Så vi får tilgi austlendingane (fra Aust-Agder).

Eg hørte fortellingane om barnevandring da eg var liten. Min gamle nabo Gunleif Pålsen i Skjekkeland, født 1876, var hjuring som gutunge. Eg er ikkje sikker på om han var med "til Austlandet" som barn. Han gjette i alle fall på heia heime. Det var lange dagar for ein gutunge, aleine på heia med krøtteret. Som vaksen reiste han til "Austlandet" for å arbeide på Boen bruk. Her er han i FT-1900.

Barnearbeid er politisk tema idag. Og da er det interessant å få dokumentert vår eigen historie omkring temaet. Derfor er familiefilmen Yohan viktig.

Asbjørn Karlsen har ei fin side med dokumentasjon om si farmor Trine fra Gjemlestad i Kvinesdal som var barnevandrer.

I Konsmo har dei laga minnesmerke, og merka noen av stiane som blei brukt. Her info fra Mandal friluftsråd.
Den viktigaste lokale drivkrafta for informasjonsarbeidet har nok vore Thyra Ågedal.
Barnevandringa har også fått eigen blogg.

Aldersforskjeller

2010-03-22T19:05:00.002+01:00

(bildet er klippa fra internett, det er ganske sikkert minipulert)

På Brukarforum i Digitalarkivet i går var eg innom debatt 76992. Der kom det fram et ekteskap med god aldersforskjell, på Birkeland i Feda, FT-1801. Ole Øyusen (22) fra Nuland i Feda gifta seg 10. oktober 1800 med enka Kirsten Korsmusdatter (57) på Birkeland. Ho kunne ha vore bestemor hans. Ekteskapet varer til 1821, da Kirsten dør, 77 år gammel.

På Birkeland i FT-1801 har Ole Øyusen naboene Anders og Tonetta. Dei får i 1802 dattera Guri. Ho blir i 1826 den tredje kona til Ole Øyusen. Ho er 58 år yngre enn den første kona!

Eg har et liknande eksempel fra Hægebostad. Den 8. oktober 1849 blei 22 år gamle Torkild Olsen Bakken gift med den 66 år gamle enka Siri Taraldsdatter. I neste ekteskap, 8 februar 1857, gifta Torkild seg med ei jente som var 10 år eldre. I det tredje ekteskapet valgte han ei som var 4 år yngre, FT-1865. "Det var enka Siri han var mest glad i!" (Hægebostad bygdebok, side 267).

Det har vore noen debatter i Brukarforum som har tatt fram aldersforskjeller mellom slektninger, debatt 3462.

Slekt.no har også ei side med slektsrekorder. Eg trur eg tenkte på Torkid Olsen Bakken da eg skreiv mitt innlegg der. Eg må ha gjort ein regnefeil - .

T-oldefar Bernt Hansen, født 1790, finn vi i Mandal i FT-1865. Da er yngstedattera Bernhardine 5 år.

Kona mi sin ttt-oldefar, Tor Andersen Dahl, finner vi i Kristiansand FT-1801, bokført som 75 år. Han hadde 18 barn. Det siste, Anne Marthee, blei født 17. september 1806. Han har nok gitt seg et alderstillegg i folketellinga. Eg har ikkje funne dåpen hans, men LDS IGI vil ha det til at han var født på Robstad i Hægeland i 1737. Uansett, sprek kar må han ha vore.

Ut for å tjene - som åtteåring

2010-03-18T22:19:00.003+01:00

Folketellingane er bare navn og tall. Men av og til kan dei gi innblikk i livssituasjonen for folka det gjaldt.

Farmor til kona mi heitte Lise, og var født 1892 på Støle, ein liten heiegard mellom Spangereid og vestheia i Sør-Audnedal. Faren var Eivind Gundersen (1856-1898). Han han blei sjuk mens han var ute som sjømann, og døde da Lise var fem år gammel. Mora Guline satt igjen som enke med fem små barn på ein bitte liten heiegard. Vi finner dei på Støle i FT-1900.

Lise fortalte at da ho var åtte år, måtte ho ut for å tjene. Ho kom til garden Gjeideland i Valle sogn (Sør-Audnedal). Blant anna fekk ho ansvaret for å passe et spedbarn, når det skreik om natta. Men så fekk mor Guline greie på at Lise fekk dårligare kost enn dei andre barna på garden, og da tok Guline Lise heim igjen. Lise fortalte også at mora hadde ei lita inntekt med å gi omsorg for ei gammel kone som var under fattigvesenet. I FT-1900 for Gjeideland ser vi at Lise er kalt pleiebarn. Vi ser også at det er et spedbarn i huset, så Lises fortelling stemmer bra

Det var et hardt strev på den lille heiegarden. Lise fortalte at dei bar ull og leverte til spinning. Dei gjekk over heia til Tarvannet, rodde inn vannet, og gjekk videre til fots over Vigeland til Sjøllingstad Ullvarefabrikk. Matforsyning kunne dei få opp til Støle fra Lenefjorden. Da bar dei 50-kilos sekker bakkane opp Molandslia. Der er det bratt!

Lise budde heime til ho var konfirmert. Da fekk ho seg huspost i Mandal, og etter et år eller to reiste ho så til USA. Ho fekk huspost der, og fekk ansvar for å ta imot folk ved døra, og ta telefonen - på engelsk.
Ho gjekk i den norske kirka der borte og traff Gabriel Olsen Engedal fra Halse sogn. Dei gifta seg og reiste heim til Norge. Her er Lise på brudebildet fra 1912:

Mora Guline flytta seinare etter til Hogganvik i Halse og levde sine siste år der. Ho blei blind, og dei forteller at ho hdde ein streng fra huset til utedoen som hjelp for å finne fram. Eg har ikkje bilde av henne, eller av mannen Eivind. Så viss noen veit om bilder, er eg glad for å få tips om det.

Vi har stokken til Guline som minne. Den er skvetta på litt kvitmaling, sikkert for å vise at det er ein blindestokk. Guline måtte vere liten av vekst, for stokken er bare 66 cm.

Brevet fra Lorents Angell

2010-03-17T21:38:00.005+01:00

Sommeren 2000 var eg på arkivet i Kristiansand, og hadde fått tatt kopi av ei side i kirkeboka for Valle i Setesdal, 1793, med signaturen av min ttt-oldefar Lorents Angell Holst:

Om hausten skreiv eg ein epistel i "Glimt fra Lindesnes" om dette. Og så, utpå vinteren, fikk eg denne overraskelsen i posten:

Et hyggelig brev fra ein Simonsen, f. 1922. Han blir ein firmenning til far min.
Han var blitt informert av ei svigerinne om min artikkel, og hadde informasjon å bidra med om Raudeberg-ætta. Det bygger på gamle dokumenter som viser ættelinjer tilbake til 1400-tallet for Rødberg i Lindesnes.
Eg blei nesten andektig da eg leste signaturen hans:

Prestenkene på Snig - og dei militære

2010-03-14T20:54:00.004+01:00

Eg fant mi tt-oldemor Magnete Angelsdatter Holst (20) på Snig i Lindesnes i FT-1801. Mora Petronella Dorthea Maria Holst (43) og mormora Magnethe Petersen (70) var begge prestenker. Eg fant ut at farfaren døde som prest i Tveit i 1778, og faren døde som prest i Valle i Setesdal i 1793. Eg stilte meg spørsmålet: Korfor slo desse prestenkene seg ned på Snig?

Magnete blei i 1805 gift med Peder Simonsen fra Rødberg. Han var (27) i FT-1801 og var da skipseier og skipper. Her er kirkeboka ved vielsen i 1805:

Ein av fadderane var Capitain von Petersen fra Nordre Walle. Bruken av "von" føre etternavnet var litt snobberi som offiserer hadde lov til. Han er Primier Lieutnant Fridrerich Petersen (40) i FT-1801.

Ifølge Olai Ovenstads militærbiografier II blei Friderich i 1791 gift med Marta Magdalena Buchholm. Eg har ikkje funne denne vielsen, eller kor ho kom ifra. Men Marta er nok fadder frue Petersen ved ein dåp på Fasseland i april 1793. Friderich Petersen var født 1761 i Tveit, og var bror til Petronella Dorthea Maria Holst. Ho blei enke i Valle i Setesdal i juli 1793.

Så det var nok offiseren Frederich Petersen som først kom til Nordre Valle, og så kort etter kom søstera og mor hans som begge var blitt enker og leigde hus på Snig.

Mormor Magnete Petersen hadde ein far som var militær, og ei mor som var av familien Kraft. Ein nevø av Magnete var kjøpmann Even Jensen Gulsrud Kraft fra Ringebu. Han var (55) i Kristiansand i FT-1801. Hos han var losjerende Peter Johan Holst (21), den eldste sønnen til Peteronella Dorthea Marie.
Evens sønn Jens Edvard Kraft (1784-1853) blei sorenskriver i Mandal, og var også litteraturhistoriker, statistiker og redaktør. Han har skrive "Topografisk-statistisk beskrivelse over Kongeriget Norge", 6 bind.

Ein time i Drammen er bedre enn -

2010-03-10T21:39:00.006+01:00

Sommeren 2000 hadde eg funne ut at min ttt-oldefar Lorents Angel Holst var født i Drammen 1751, og var sønn av Peter Johan Holst og Maren Wiell. Eg var nokså fersk som slektsforsker, og prøvde meg fram med DIS-treff, Familysearch og i Digitalarkivet. Men eg fant ikkje fram til meir om dette foreldreparet.

Ut på hausten var eg med jobben på ekskursjon til Frydenhaug skole i Drammen. Vi var på et hotell, og i pausen midt på dagen satt eg og bladde i ein turistbrosjyre. Plutselig la eg merke til et stedsnavn, - Mads Wiels plass, oppkalt etter ein av byens rikaste forretningsmenn på 1700-tallet. Aha, detektiven i meg blei vekt. Eg for på dør og fant fram til Drammen bibliotek. Der fant eg etter få minutter det eg hadde et håp om, ei slektsbok: "Slægten Wiel på Strømsø og Fredrikshald" av H. Krog Steffens, utgitt Oslo 1903. Eg leste og leste, og noterte så raskt eg kunne. Så leverte boka i skranken og skunda meg tilbake til mine kollegaer. Alt i løpet av ein time i Drammen!

Da eg kom heim og kom på internett igjen fant eg fram til meir informasjon. Eg brukte stavemåten Wiel i søkinga. Eg fant blant anna Per Nermos database.
Store Norske Leksikon hadde også informasjon om trelasthandler Mads Jensen Wiel (1643-1716). Og fogd Iver Wiel var nevnt i Wikipedia.
I slektsboka var Mads Jensen Wiel positivt omtalt. På den tida var det ei viktig inntektskilde for kongen i Kjøbenhavn å selge titler som kanelliråd, konsul, etc., titler som kunne vere fine å ha i selskapslivet. Mads Jensen hadde ikkje kjøpt slike titler. Han nøyde seg med å vere forretningsmann.

Slik ser det ut på Mads Wiels plass i dag. Bildet er fra bloggen Jutul-heimen.

Slekt - matematikk - og Harald Hårfagre

2010-03-03T22:53:00.003+01:00

Kva betyr det å høre til ei slekt?

Vi har hørt om Israels 12 stammer. I Skottland er det ei oppdeling i klaner.

Kan ein bruke slekt som begrep for noe som vedvarer over tid, fra generasjon til generasjon? Kan disse furustammene vere et bilde på slekter som lever side om side, som Israels 12 stammer?

Det passer ikkje med min bruk av ordet slekt. For meg er slekt noe som forgreiner seg. Eg har to foreldre, 4 besteforeldre, 8 oldeforeldre, 16 t-oldeforeldre. Kvar av disse t-oldeforeldrene har 16 t-oldeforedre, da er vi kommen opp i 256 ttttt-oldeforeldre født omkring 1750-1800. Med samme forgreining videre vil vi få 1.048.576 av 17t-oldeforeldre sånn omtrent på 14-15-hundretallet. Og så blir det 1.099.511.627.776 stykker av 37t-oldeforeldre sånn omtrent år 800-900.

Så for meg er bildet av ei slekt et tre med uttallige forgreininger.
Nå fantes det ikkje 1000 milliarder mennesker på Harald Hårfagres si tid. Tallet på forfedre blir mindre på grunn av inngifte. Mine oldeforeldre Tønnes Skagestad og Else Mønnesland var søskenbarn, så mi farmor Kristine hadde derfor bare 6 oldeforeldre i stedet for 8. Etter mange generasjoner er nesten alle i slekt og det blir mye inngifte. Derfor blir antallet forfedre redusert. Men, - antallet anelinjer følger matematikken. Vi har faktisk 1000 milliarder anelinjer når vi går 40 generasjonar bakover. Ein del av mine anelinjene tipper eg går til Harald Hårfagre. Eg reknar meg som arving til Harald Hårfagre. Mitt bevis er det sannsynlige matematisk. :-)

Når det gjelder etterslekt så forgreiner den seg mye livligare enn anetavla. Den kinesisk ettbarnspolitikken vil gi enkle slekter, ett medlem pr generasjon. Det er unntaket.
Harald Hårfagre følgte ikkje kinesisk politikk. Eg har sett historiske oversikter som gir han 23 barn med 7 ulike kvinner. Nå var det politisk fordel å ha ein konge som oldefar, så det er jo svært sannsynlig at både den eine og den andre dikta litt når dei skulle legge fram slektstavla si. Dei hadde ikkje gen-testar, så det var fritt for å prøve seg. La oss sei at 15 av barna var hans, og at dei neste generasjonane var like produktive. Da ville han ha 225 barnebarn, og 50.625 t-oldebarn, - og 170.859.375 tttt-oldebarn (170 millioner). Noen var mindre produktive, og så blei det inngifte, slik at heller ikkje etterslekta sprenger jordas befolkning. Men sikkert er det at Harald Hårfagres etterslekt spreier seg som greinene på eiketreet. Vi er mange.

Språk former tanken?

2010-02-25T22:25:00.002+01:00

Kan vi tenke uten språk?

Eg har fått i hende boka "NORSK ER ET lite SPRÅK SOM ER I FERD MED Å DØ UT". Det var ei lia bok, passelig stor for meg.

Andre kapittel handla om myten "Språk former tanken". Den påstanden har eg hatt tru på. Men forfatterane konkluderer med dette: Kan språk skape marginale ulikheter i oppfatninger av objekter eller kategorier? Ja, kanskje. Men ulike forutsetninger for tenkning og kategorisering på grunn av språklig ulikhet? Nei!

Høna og egget.
Kva kjem først, - tanken eller språket? I boka er det nevnt tester for å finne ut korleis ett-åringar tenker, før dei har språk. Dei lar ettåringane respondere med å peike. Mer er ikkje det også kommunikasjon, kroppspråk? Det er nesten umulig å forske på tanke uten å bruke språk. Vi er fanga av språket.

Boka nevner fleire eksempler med sotering av farger. Det er interessant fordi ulike språk har ulik antall begreper for farger. Virker det inn på måten vi oppfatter farge på?
Eg har hørt som eksempel at walisisk har samme begrep for brunt og fiolett. Ein test er da å be ein person å sortere et mylder av kuler i alle slag fargenyanser i grupper etter farge. Og da skulle resultatet bli forskjellig om det var ein waliser eller ein engelskmann som sorterte, - etter det eg hadde lest. Men kor eg har lest det, er eg ikkje sikker på. Kanskje er det fra boka "Språket og mennesket" av Bertil Malmberg, ei bok eg leste for 30 år sidan, og som introduserte meg til stukturalismen.
I den nye boka nevner dei tester med stillehavspråk der dei har samme ord for grønt og blått. Likevel oppfatter folk der samme fargenyansar som oss. Det er konklusjonen i den nye boka.

Vel, vel. Eg er ikkje overbevist. Eg trur mest på første alternativ i konklusjonen, at språk kan skape marginale ulikheter i kategorisering.
For eksempel: Språkrådet anbefaler at vi benevner århundrene slik: 18-hundretallet, 19-hundretallet, 2-tusentallet, 21-hundretallet osv. Min påstand er at slik språkbruk vil gi litt andre oppfatninger enn om vi kalte århundret vårt for 20-hundretallet.
Danskene teller annerledes enn oss. Vil danskene ha større tendens til å sortere i grupper på tjue? Eg veit ikkje. Det er kanskje lite trulig.

Boka er interessant og kan anbefales. Den er av Guro Fløgstad og Andreas Vaa og blir gitt ut på Kagge forlag.

Angel - om oldefar og De Angelske Stiftelser

2010-02-21T16:53:00.015+01:00

Angel Hansen
Farfar heitte Hans Hansen, og var sønn til Angel Hansen, seilmaker på Malmø i Mandal. Farmor var fra Skagestad. Dei tre eldste sønnene blei født i Chicago, og fekk tre etternavn, Skagestad Angel Hansen. Seinare forenkla dei det med å bytte etternavn til Storaker, etter garden farfar kjøpte da han hadde tjent penger i USA. - Men korfor blei dei døypt med oldefar sitt fornavn i etternavnet? Det var et spørsmål eg lurte på da eg i 1999 begynte å sysle med slektsforskning.

Simonsen fra Rødberg

Mor til Angel var født Johanne Martine Susanne Simonsen. Ho var datter til kjøpmann Peder Simonsen. Det var opplysninger eg hadde fått av mi kusine Elna som hadde vore på Statsarkivet. I boka "En Sørlandsby" av Mogens Bugge leste eg at skipsbygger Gunder Gundersen var gift inn i Simonsen-slekta som visstnok stamma fra Rødberg i Sør-Audnedal. Eg fekk tak i Sør-Audnedal bygdebok og leste om Rødberg: - Peder Simonsen, født 1774 blei i 1805 gift med Margrete Angellsdatter Holst. Aha! Oldefar Angel var oppkalla etter sin oldefar!

Prestenkene på Snig

Da søkte eg i folketellingane på Digitalarkivet, og eg fant familien i FT-1801 på Snig. Skrivemåten var faktisk Magnethe, og mor og mormor var prestenker. Men kor kom dei i fra? Kor hadde Angel Holst vore prest? Det var ikkje i Sør-Audnedal eller nabosogna. Det var ein Holst i Hægebostad, og ein seinare i Mandal, men ingen som var død rett før 1800.

Lorentz Angell Holst

Eg søkte på internett på navna Angel og Holst, og fant ganske mye. Sverre Munthe hadde ei anetavle der navnet Lorentz Angell Holst Simonsen, Mandal, dukka opp. Det var ein sannsynlig bror til t-oldemor. På samme tid leste eg om Halkild Skofteland i bygdeboka og kom over et kjent navn på Nylund Skofteland, borger Peder Simonsen. Der sto det at han var gift med Margrete Lorentzdatter Holst, og hadde barna Lorentz (1809), Severine (1812) og Johanne (1816). Puslebrikkane falt på plass, far til Magnete måtte vere ein prest som heitte Lorentz Angell Holst.

Holst

Eg fekk kontakt med Hogne Holst som hadde både Angell og Holst i anetavlene sine. Eg skreiv og spurde om han kunne plassere min prest. Han svarte at min Holst nok var ei anna Holst-slekt enn dei han hadde oversikt over. Det var 5-6 ulike Holst-slekter i Norge. Dei fleste stamma fra personar som hadde innvandra fra Holstein.

Den første Lorentz Angell

Det var kanskje også fleire Angel-slekter. Men dei fleste var etterkommere etter Morten Pedersen og Anne Pedersdatter fra Nordgård i Angel, Syd-Slesvig. Sønnen Lorentz Mortensen (1626-1697) slo seg ned som kjøpmann i Trondheim. Han gjorde det riktige for å bygge opp et dynasti. Han tok slektsnavn (etter et landområde, som typisk for 1600-tallet), og han gifta seg strategisk. Første kona var Margrethe Puls fra den etablerte eliten i byen, neste ekteskap var inn i ei mektig slekt på Helgeland, og den siste kona hadde forbindelse til kopperverkene. Sønnene blei gift med døtre til dei mektigast kjøpmenn i byen, Hammond og Hornemann.

Thomas Angell
Dynastiet var etablert. Lorentz Angell blei rådmann, og fekk etterkvart 17 barn. Sønnene kunne ta over. Albert Angell blei magistratpresident, og sønnen Thomas Angell (1692-1767) blei Trondheims rikaste foretningsmann. Thomas var ungkar, og testamenterte formuen til veldedige formål. I 1672 oppretta han Angells Stiftelser. 1/6 gikk til Thomas Angells stuer, 2/6 til Thomas Angells hus, 1/6 til Weisenhuset og 2/6 til kapitalinvestering. I 1984 var formuen 21,4 millioner (kilde: Store Norske leksikon).

Slekta Angell

Eg søkte gjennom mange slektstavler og folketellinger på internett for å prøve å finne linken til mi slekt. Eg fant Lorentz Lorentzen Angell, Lorentz Eriksen Angell, Lorentz Rasmussen Angell, Lorentz Jonassen Angell og mange fleire. Men eg fant ikkje alle 17 barna til Lorentz den første, og klarte aldri å få noen oversikt. Mange heitte Lorentz, og mange heitte Margrethe. Eg la merke til at det i FT-1801 var mange enker og ugifte kvinner som "nyder maanedspenge af den Angelske Stiftelse". Også ein avskjediga prest fekk sin del. Eg skreiv til noen av dei som forska på slekta i nyhetsgruppa no.fritid.slektsforskning.etterlysning, men dei kunne ikkje hjelpe meg med forbindelse til min prest i Valle.

På statsarkivet

Eg måtte gå tilbake til mine navn. Eg skreiv til noen som hadde arkiv over teologiske kandidater i Norge. Men det kom ikkje noe konkret ut av det. Eg måtte gå til kildene sjøl. Dette var i 1999, før kirkebøkene kom på nettet. Eg kom meg omsider til Statsarkivet i Kristiansand, og bladde i kirkebøkene for Walle sogn (VA). Der fant eg litt om den videre skjebnen til Magnethe på Snig. Mor Petronella og søster Susanna døde begge i 1815. Men eg fant ikkje noe om faren Lorentz. Så, endelig, ved det andre besøket på Statsarkivet fant eg et nytt spor: ei lita bok som viste oversikt over prestar omkring 1790. Der fant eg at Lorentz Angell Holst var prest i Valle, - i Setesdalen!

Problemer med skrifttyding
Da var det bare å slå opp i kirkeboka for Valle, Raabyggelaget. Første side i ministerialboka hadde ein sirlig signatur av Lorentz Angell Holst. I året 1793 var det ei halv side med nekrolog over den avdøde presten. Men der var skribenten gjerrig på papiret. Det var tettskreven og med vanskelige bokstavar. Eg greide omsider å tyde at han var født i Bragernes i 1747 og var sønn til Peter Johan Holst, - og mora tolka eg som Maren Wiell. Eg noterte også at han i 1779 blei gift med Petronella Dorothea Marie Petersen, datter av Frid. Petersen og Margnete Eilersen.

DIS-treff
Nå var eg ovenpå. Eg gjekk heim og sjekka i databasen DIStreff, og fant slektsforskere som hadde både Holst og Angell i Drammens-området. Eg hadde funne "the mising link", faren og fødested til prestemannen min. Nå skulle eg få greie på sammenhengen i slektslinja tilbake til Lorentz Mortensen Angell i Trondheim! Eg skreiv, og venta spent på svar. Desverre! Ingen kunne hjelpe meg. Ingen av dei fekk Lorentz Angell Holst (1747) til å passe med sine navn.

Bomstopp.
Det var nedtur. Eg mista mya av trua på DIStreff og systematisk slektsforskning. Eg prøvde meg med etterlysning på nyhetsgruppa, men kom ikkje lenger der. Eg leita meg gjennom alskens slektstavler på nettet, og eg prøvde meg på mormonerane sin database. Familysearch er et godt søkesystem, og har uhorvelig mange navn. Eg lista ut alle Holst og Angell eg kunne finne. Så prøvde eg å få oversikt over dei med relasjon til Sør-Vestlandet, men det førte ikkje fram. Eg skreiv til presten i Valle (AA), Theis Salvesen, med røtter her ute ved kysten. Eg lurte på om dei hadde informasjon om dei gamle prestane der oppe. Han trudde som ventelig var at eg hadde forveksla dei to Valle menighetane. Men slekta til min Lorentz fant han ikkje.

Redningsmannen
Da eg fekk sommerferie, var eg enda ein gong på arkivet. Eg strevde hardt med å tolke heile teksten i nekrologen fra 1793. Men eg blei ikkje mye klokare. Før eg gjekk, fekk eg tatt ein kopi av sida i kirkeboka, slik at eg kunne studere i ro og mak, og kanskje ta meg et kurs i gotisk skrift samtidig. Så ein dag i juli kom eg i prat med Ådne Fardal Klev. Han er lokal slektsforsker, og brukar meir tid på originalkildene enn på internett. Eg sa eg hadde ein tekst eg strevde med å tolke. Jau, han kunne ta ein kikk på det. Eg kjørte straks heim etter arket og la det fram for han. Han leste rett av arket som om det var ein vanlig avistekst! Eg var mållaus! - Så skreiv han av teksten av for meg i forståelig skrift.

Brudd i slektslinja!
Det gjekk et par dagar før eg pluselig oppfatta poenget i teksten eg hadde fått: - Født på Bragnæs 27.9.1747 for apoteker Peter Johan Holst og hustru Maren Wiell - enke etter Hr. Lorentz Angell, sogneprest. Han ble foreldreløs i sitt 4. år. I 5 år oppdradd av sin morbror Iver Wiell - fogd over Ringerike. Etter hans død kom han til Hr. Christopher Povel Hammer - prest i Jarlsberg grevskap hos hvem han nøt pleie og omsorg i 5 år.
Han var ikkje av Angell-slekt i heile tatt! Han var blitt oppkalt etter mora sin første mann, presten Lorentz Angell. Han fekk et navn etter Angell, men slekta var Holst og Wiell.

Kva er slekt?
Dermed så var eg likevel ikkje i slekt med Morten Pedersen fra Angel i Syd-Slesvig. Da kan eg ikkje søke etter penger i dei Angelske legater, verken for meg sjøl eller barna mine. Eller, - kanskje likevel? Kva er det som lager ei slekt? Er det blodsband, eller er det navnet?
I dette tilfellet er det ein mulighet for at min Lorentz Angell Holst hadde nytte av navnet sitt. Foreldrene døde da han var 4 år, og neste fosterfar døde da gutten var 9 år. Det er mulig at han via navnet Angell fekk økonomisk hjelp i ein slik vanskelig oppvekst.

Lyngdal, den 10 august 2000

Harald Søren Storaker

Etterskrift
Denne teksten er bygd på ein artikkel eg hadde i heftet "Glimt fra Lindesnes" år 2000. Etter den tid er det kommen mange nye gode hjelpemidler på internett. Eg har fått litt meir trening i å lese gammel skrift. Det går stadig an å komme lenger.

Konklusjonen min i 2000 var at det er viktig å undersøke grundig dei nære slektsledda først.
Og så hadde eg noen spørsmål som eg i dag kan se tilbake på:
1. Korfor kom prestenkene til Snig? - eg trur eg har funne ut det. Meir om det seinare.
2. Skipper og borger Peder Simonsen Rødberg, kva slags virksomhet dreiv han? - Eg omtalar han litt i bloggen om etternavnet Dahl, og om Fahslan Dahl.
3. Etterkommere etter Peder Simonsen? - Meir om det seinare.
4. Den foreldrelause Lorentz trengte kanskje ikkje økonomisk hjelp fra huset Angell. Slekta på morsida var også rike. - Meir om det seinare.

Advarsel eller trussel?

2010-02-18T00:36:00.002+01:00

Kanskje får vi en 11. september eller 7. juli på norsk jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel, sa Mohyeldeen Mohammad i sin appell på Universitetsplassen i Oslo sentrum fredag.

Forskjellen på advarsel og trussel er ikkje det som blir sagt. Det kjem an på kven som seier orda.
"Flytt deg, ellers kan du bli drept!" - Dersom ein venn seier det, er det ein advarsel. Dersom ein fiende seier det, er det ein trussel.

Problemet for Mohyeldeen Mohammad er at svært mange nordmenn ikkje oppfatta han som ein venn. Det han sa, blei ein trussel.

Å finne rett Ole Olsen

2010-02-16T22:34:00.002+01:00

Familysearch betyr familie-søk. Når ein søker på par, kan finne fram med så vanlige navn som Ole Olsen.

Eg søker som regel først på LDS IGI, fordi flest kirkebøker er registrert der. Men for noen kirkebøker veit eg at dei er registrert i LDS VRI, og da bruker eg det først. Søk på par kan vere å søke etter giftermål, med begge navn, eller dåp med navn på begge foreldre som søkegrunnlag.

Ved ei etterlysninga etter Ole Olsen Langeid i Brukarforum søkte eg etter giftermål for Ole Olsen og Sissel Olsen, og Kongsberg 1804 dukka opp som einaste alternativ. Oppslag i kirkeboka viste at eg var på rett spor. Så var det å bruke kart (gule sider) og FT-1801 for å finne Langeid i nærheten. Eg fant ikkje Langeid på kartet, men i folketellinga, og plassane Håvardsrud og Tronrud fant eg på kartet.

Leitinga etter foreldrene til Dorothea Ommundsdatter var enkel nok med så spesifikke navn som Ommund Thommassen og Anne Olsdatter. Det ga bare ett aktuelt giftermål, 1808 i Lyngdal. Men når eg skulle finne det andre giftermålet til Anne Olsdatter med Ole Olsen, Kristiansand, lurte eg på om det ville bli mange aktuelle. Det blei det ikkje. Kristiansand 1826 dukka opp aleine, og kirkeboka viste at det var rett par.

Her i dag var det også ei Anna Olsdatter å søke etter. For å finne henne måtte eg søke innafor rett sogn, dvs med rett Batch-nummer. Det er litt vanskelig i dette området, fordi Hægebostad, Eiken, Fjotland, Kvinesdal og Feda sogn er samla i ei kirkebok. Mange er ført opp bare med gardsnavnet som etternavn. Så her er det fordel å kunne lokalgeografien for å finne fram.

Reisebrev - med advarsel til slektsgranskere

2010-02-16T00:34:00.007+01:00

På storby-ferie I anledning av ein 60-årsdag var vi i Oslo denne helga. Vi reiste med tog. Det var avslappande. I Oslo spaserte vi og brukte trikk. Eg kunne i det heile bare slappe av og nyte opplevelsen av å vere på storby-ferie. Det er over 30 år siden eg budde i Oslo. På heimturen fekk eg tid til å reflektere. Her er noe av det eg hadde merka meg:

Mye var forandra. Eg la tydelig merke til det da vi hadde skrive oss ut av hotellet og labba nedover Karl Johan, - før i tida streva folk med koffertar. Nå gjekk alle med ein trillebegg. Eg au.

Operataket. Det andre eg la merke til var operataket. Det var fint.

Svensk kultur Eg leste Aftenpostens søndagsutgave da eg spiste frokost på hotellet. På side 4 i kulturbilaget var det ein interessant artikkel om svensk skridsko-kultur. Eg har ikkje ant noe om det før. Det var jammen imponerande lesning. I Stockholm er det 100 000 som er aktive skridsko-turløpere! Og aktiviteten er prega av organisering av ypperste svensk klasse. Eg veit kva det betyr. Eg har deltatt noen ganger på 5-dagers orienteringsløp i Sverige. Når 20 000 orienteringsløpere starter - alle med enkeltvis start. Og her skriver Rolf Utberg at skridskoåkning er den mest organiserte friluftslivet i Sverige!

Advarsel! Før frokost satt eg i hallen og surfa på internett på noen datamaskiner der. Eg leste e-post og sjekka som vanlig Brukarforum i Digitalarkivet. Eg fant mellom anna ut at morfar til Thomine Olivia var fra Lyngdal (og at eg burde vente med å svare til eg fekk sjekka i bygdeboka heime). Vel, vel. Da eg kom heim og sjekka e-posten, såg eg også kvitteringane for internett-bruken min. Eg hadde brukt 160 minutt, og det kosta 480 kr! Advarsel til alle slektsgranskere! Hobbyen koster 3 kr pr minutt på SAS-hotell!

Kart på togreisa - GPS På togturen savna eg å ha et kart å følge med på. Eg fant ut at eg gjennom mi tid med slektsgransking hadde lært ein del geografi. Men eg klarte ikkje heilt å plassere stasjonane i Telemark i forhold til dei navna på sogn eg hadde vore borte i. Lunde - kor er nå det? Kom vi forbi Solum? Så fant eg hjelpemiddelet i lomma mi. Eg har jo mobil med GPS og kart. Det fungerte bra! Men eg veit ikkje kva det har kosta -

Observasjoner i ein tog-kupe.
1. Snø i hjula på ein trillebegg som blir lempa opp på bagasjehylla. Etter ett minutt drypper det i hodet på passasjerane under.
2. Dørene mellom kupeane åpnes på mystisk vis når du kommer heilt inntil. Over halvparten av passasjerane løfta handa i ein Hitlerhilsen opp mot det raude lyset i taket over døra - og da åpna døra seg. Ein fjerdepart av passasjerane berørte døra lett, eller holdt kofferten inntil. Da åpna døra seg. Og noen få gjorde som konduktøren, med ein diskret liten håndbevegelse nesten inntil døra, så åpna døra seg.

Sjål Eikjen

2010-02-15T17:10:00.000+01:00

"Sjål Eikjen" er et godt uttrykk som blir brukt i Eiken. Det betyr "sjølve Eiken" = garden Eiken. Eiken bygd har som så mange andre bygder fått navn etter garden der kirka ligger. Når du er fra "sjål Eikjen" er du fra garden Eiken. Eg er fra Eiken, men ikkje sjål Eikjen. Eg voks opp på Skeie, et par kilometer lenger sør.

Eg har sett at Farsunds Avis og andre har brukt "sjål Eikjen" som et kuriøst uttrykk for heile Eiken. Det blir egentlig motsatt. Sjål Eikjen betyr "ikkje heile bygda, bare garden".

I Eiken betyr i bygda Eiken, på Eiken betyr på garden Eiken. Utan å vere lokalkjend vil eg tru at samme bruk av preposisjonar blir brukt for å skille mellom garden og bygda i Fjotland, Bygland, Konsmo, Øyslebø, Austad og mange andre stader. Eg kan ikkje sei eg har hørt brukt på Kvås og på Holum, men eg skulle tru det må vere rett der også.

Fahslan Dahl - fra Fasseland til Arendal, til Danmark og New Zealand

2010-02-10T00:22:00.051+01:00

Gunder Dahl eg skreiv om på søndag kom eg borti via ei etterlysning. Den viste seg vere fra ein 7-menning på New Zealand! Eg skreiv om dette på heimesida mi: Internett skaper kontakt Denne kontakten førte til invitasjon til slektsstevne på New Zealand, og ein fantastisk tur for heile familien.

Det kom etter kvart fram mye interessant omkring denne greina av familien. Min tt-oldefar Peder Simonsen fra Rødberg (1774-1852) var ein bondesønn som slo seg stort opp som sagbrukseiger og skipper. Han gifta seg med ei prestedatter og blei kjøpmann i Mandal. Eg hadde lurt på kor han fekk kapital til å begynne slik. Eg fant at fetteren Gunder Dahl var i 1801 etablert som kjøpmann i Arendal. Det viste seg å begynne før det. For i FT-1801 fant eg også onkel til Gunder, kjøbmann Engelbreth Fahslan (1743-1816). Han var nok først.

Stavemåten av etternavnet var underlig, Fahslan. Ved dåpen til Gunder i 1764 var ein fadder jomfru Eline Fahslan.

Den vanlige stavemåten av gardsnavnet var Fasseland, som ved dåpen til Engelbret (=Ingebret) i desember 1743:

Eline var datter til Jørgen Jørgensen Fasseland (1724-1769) og Magdalena Olsdatter Gotzow (1728-1749). Jørgen var sersjant ved dåpen i 1745, og det var også Christen Ingebretsen Fasseland. Når dei militære steig i gradene, måtte dei ha slektsnavn med fiin stavemåte, - derfor blei det til Fahslan.

Litt om slekta etter Kristen Ingebretsen Fasseland:

Eldstesønnen Aanen, født 1740, døde som kaptein Ahnen Fahslan i Rendsburg, Holstein, i 1797

Sønnen Engelbreth Fahslan døde sept 1816 som skipsreder og kjøpmann i Arendal.

Hans eldste datter var Inger Marie Fahslan (1777-1812), gift med Niels Hald (1766-1828) på Barbu. Sønnen Niels Christian Hald (1808-1896) var boktrykker, redaktør, fengselsprest og sokneprest, og hans sønn igjen John Kløve Hald, f. 1842 i Hægebostad.

Engelbreths andre datter, Maren Fahslan (1781-1865) var gift(1) med Claus Pavels. Hans dagbøker er vår beste kilde til bakgrunnsinformasjon om dagene på Eidsvold 1814. Dattersønnen Claus Pavels Riis (1826-1886) dikta syngespillet "Til sæters" og vår kjære folkesang "Eg heiter Anna Knutsdotter", på Tysnes i Hordaland.

Kristen Ingebretsen Fasseland var morfar til Gunder Dahl på Krøgenes ved Arendal. To døtre, Gundelle og Julianne, var på Krøgenes i FT-1865.
Gunder døpte sin tredje sønn Christen Fahslan Dahl (1808-1875). Denne flytta til Kalundborg i Danmark.
Christens yngste sønn var Carl Dahl (1856-1929) som reiste til New Zealand, og der er i dag ei stor Dahl etterslekt. Dei på New Zealand som blei oppkalla Christian, fekk med mellomnavnet Fahslan.

Den eldste sønnen til Christen, Gunder Christian Oscar Dahl (1843 1909) slo seg ned i Pietersburg i Sør-Afrika. Det er ei gate i byen oppkalt etter han, Dahl Street. Han hadde 13 barn.

Kragh Fredrik Theodor Dahl (1846-1898) slo seg ned i Esbjeg og var der skibsbygmester og sognerådsformann.

Holm fra Tyholmen, Dahl fra?

2010-02-07T21:48:00.010+01:00

Om norske etternavn omkring 1700-1850

Min ttt-oldefar var skomaker Hans Johannesen Holm (1721-1758). Han var sønn til Johannes Hanssen, skomaker på Tyholmen i Arendal. Han gifta seg 19. juni 1746 i Mandal med Tone Andersdatter fra Myra, Ime i Mandal.

Hans Johannesen kalte seg Holm, antagelig fordi han var fra Tyholmen. Denne typen korte "generelle" etternavn er typisk for tida 1700-1850, - Holm, Dahl, Moe, Wiik.

Min tt-oldefar var Peder Simonsen (1740-1823) var bondesønn fra Rødberg i Lindesnes, og blei kjøpmann i Mandal. Han hadde ein fetter, Gunder Toresen (1764-1846) fra Kåfjordnes og Ramsdal i Lindesnes. Denne Gunder slo seg ned som kjøpmann på Krøgenes i Arendal, og der kalte han seg Gunder Dahl.
Broren Christian Toresen slo seg også ned på Krøgenes i Arendal. Han døydde som Christian Dahl 24. april 1847.
Korfor akkurat Dahl? Var det fordi dei var fra Ramsdal, eller bare fordi dei var "fra landet"?

Ein ttt-oldefar til kona mi var Tor Andersen (1737-1808) fra Robstad i Hægeland - (alderen (75) i FT-1801 er nok feil). Han fekk det siste barnet sitt, Anne Marthee, 17. sept 1806. Han brukte etternavnet Dahl, og eg ser ikkje noe naturlig gardsnavn han har henta det fra. Antagelig tok han i bruk Dahl som et etternavn da han var militær i garnisonen i København. Kanskje fordi han var "fra landet" i Norge.

Les også: Fornavn - historie

O.S.Moi

2010-02-07T11:48:00.006+01:00

Det er ny diskusjon om fylkessammenslåing. Da er det interessant å finne fram boka "Bygder og byar på Agder" av O.S.Moi, utgitt på eget forlag i 1975.

OSM er ganske klar:
(side 9) "Fylgjer ein grensa millom Vest- og Aust-Agder frå Lysebu til Randesund so minner denne mykje um ein hoggorm som er stivna til i dødskrampe. Ein meir vetlaus strek finns ikkje på Norgeskartet. Det er i so måte eit meister-stykke å lage ei so ulageleg fylkesgrense."

(side 7) "Mange aust-egder hev ein heller tung åndeleg arv å draga på. Dei kjenner seg liksom i ætt med mannen i den gamle pakt, han som takka Gud for at han ikkje var som andre menneskje. Den mentaliteten tykkjest gjera seg meir gjeldande til lenger aust ein kjem i fylket. Holtingar og Molendingar er likeso rædde vest-egdene som arabarane er for jødane."

(side 9) "Eingong for lenge sida var Arendal det store namn på Agder. Byen hadde kongebrev, bygde galeiar og ytte tusund riksdalar til erkefienden Kristiansand. Arendalitterane levde høgt på seglskuter, heldt tråvhestar og tenkte seg Arendal som fornuftens faste midtpunkt på den austlege halvkula. I den tru og tanke var dei ramsalt konservative, og når dei tala, tretta eller polemisera mot ein honndøling, hadde ord og tone liksom ein gudommelig klang. Det var mest som sjølve Vårherre tala frå Tyholmen.

Men som alle veit, gjeng det ein Nemesis gjennom livet, og ein dag kom synda inn yver Arendal, og med syndi kom advokatar til Tromøy og lus i Arendal Venstre. Sidan hev det sakte men sikkert attende gjenge med aristokratiet ved osen av Nidelva."

Så skriver OSM litt om samslakteriet, vegstellet og korleis Agderposten og Venstre rotar det til. Det er likevel von for Arendal:

(side 11) "I mine auge er Arendal ein vakker by, mykje venare enn både Nasaret og Kristiansand. Den siste førekjem meg beint fram som keidsam, med alle sine flate firkantar og intellektuelle blåsebelgar. Arendalitterane er meir åndeleg fargerike enn folki ved Otra-osen. Målføret er meir klangfullt, og so er dei vedunderleg arrogante. Det heiter at ein reinavla arendalitter vert fornærma om han lyt vika for ein lastebil, og han gjeng aldri til sides for ein kristiansander.

Men trass i alle veilor kan det enno verta von for arendalitterane, so sant dei vinn yver den politiske mindremannskjensla, let presitsjegudane fare og tek til å tenkja som egder."

Dette er skrive for 35 år siden. Er det grunn til optimisme?
Ja! I går stemte 29 av 32 delegatar i Aust-Agder Venstre for sammenslåing av fylkespartiene. OSM ville likt dette nye kartet!

Agder fylke

2010-02-01T23:16:00.008+01:00

Fylkessammenslåing?

Agder er ein naturlig enhet, Sørlandet + Setesdalen.
Kristiansand: plassert i midten, regionens naturlige hovedstad
Vestfylket: mange jevnstore småbyar
Grensekommunane + Setesdalen: sokner naturlig til Kr.sand, næringsmessig og geografisk. Fleire har allerede vedtatt å søke overflytting til Vest-Agder.
Austfylket: med Arendal som naturlig senter.

Eg leser debattinnlegg i Facebook-gruppa "Nei til Fylkessammenslåing - -". Det er mange som klagar over den arrogante storebror i vest. Dei snakkar masse om Kristiansand. Eg trur nesten ikkje dei veit om oss andre i Vest-Agder. Her sett i fra Lyngdal vil eg sei dette: Vi har levd med storbror Kr.sand i mange år. Eg har ett klagepunkt - han ligger så langt mot aust.

Lykkelig som liten. Mange i nei-gruppa nevner også sammenslåinga av kommunar i Arendal som dei meiner ikkje har ført til noe bedre, smått er godt, vi er lykkelig som liten. Ja, da bør dei støtte grensekommunane så dei får viljen sin og blir overflytta til Vest-Agder. Dermed blir Lykkeliten enda mindre - og enda meir lykkelig! (Dersom dei da ikkje slår to fluer i ein smekk, tar ein ny runde kommunesammenslåing, - Arendal fylke/kommune.)

Løft hodet! Ein kan spøke om den sørlandske småligheten. Men eg syns den er noe stort tull. Vi har vore smålige lenge nok. La oss samle oss, stå for det vi er og vise oss fram. Agder er ein region, passe stor, med massevis av positivt potensiale.

Velkommen vestover! Oslo er tyngdepunktet i Norge. Vi trekker austover, enten det gjelder politikk, næringsvirksomhet eller kultur. Eg kan slik godt forstå at arendalitter kan føle det er å gå baklengs å kjøre vestover. Vi i vestfylket kjører nesten alltid austover, og idet vi passerer Kristiansand og Aust-Agder aner vi at det foregår interessante ting der. Eg trur mange arendalitter (og kristiansandere) sjeldan har vore vest i fylket vårt. Så gå mot tyngdekraften og ta ein tur vestover. Oppdag din egen landsdel!

Fylket vårt vil bli bedre "balansert" om austfylket blir med. Lister, Evje og Hornnes og Arendal vil utgjøre sunne motvekter til Kristiansand. Dersom ein skal ha ein fylkesadministrasjon, bør han minst ha den tyngden et samla Agder vil gi. Da vil kommunen Kristiansand ha større bruk for fylkesadministrasjon, og det vil vere gjensidig til nytte.

Kontakt på Facebook

2010-02-01T00:15:00.008+01:00

Nytt Storaker-navn i databasen min.

Eg blei kontakta i kveld av ei som hadde funne etternavnet mitt på Facebook. Ho såg eg hadde slekt som hobby, og spurde om eg hadde opplysningar om farfaren. Aksel Eriksen var født ca 1897, Strømsveien, Oslo, som yngst av 9 søsken. Han døde relativt tidlig. Sønnen til Aksel tok seinere etternavnet Storaker, fordi slekta hadde brukt det før.

Eg fant farfaren som Axel Thorbjørn Eriksen, f 1894, i Strømsveien 22 FT-1900 "Beviset" på at det er rett spor er broren Johan som har mellomnavnet Storager. Eg fant han så i Horten i Norske gravminner som Aksel Thorleif Eriksen, født 18.12.1894 og død 30.04.1854.

Oldefaren fant eg som Johann Emil Ericksen (15) i FT-1865 og der var t-oldefaren Ånen Eriksen (51) oppgitt til å vere født i Grimstad. Det må vere ein feil, for Ånen var født 16. april 1815 på Storaker av foreldre Erik Simonsen og Todne Nilsdatter Mandal kirkebok

Denne Ånen Eriksen Storaker, f. 1815, har eg i min database

Det er interessant at Storaker blei tatt i bruk som slektsnavn over 100 år etter at familien flytta fra garden.

Tell fugl!

2010-01-30T12:58:00.004+01:00

Det er tid for fugletelling!

Hageselskapet og Norsk Ornitologisk Forening er sammen om et hyggelig prosjekt: telling av fugl i hagen. Det skjer denne helga.

Du tar med alle fugler som er innom tomta og registrerer på internett: Hagefugltellinga 2010

Forrige vinter blei eg opptatt med å kikke på fuglane på fuglebrettet. Det var interessant. Eg har bare et heilt enkelt fuglebrett og fyller på med solsikkefrø. Etterkvart var det ganske mange ulike fugler som var oppom brettet. Stamgjestane var kjøttmeis, blåmeis, noen spettmeis, ein rødstrupe, flokkar med grønnfink, noen bokfink og flokkar med bjørkefink. Men det var også gråspurv, pilfink, gulspurv, skogsskjer (nøtteskrike), stare, svarttrost, gråtrost, ringtrost, lauvmeis, munk, jernspurv, gråsisik, grønnsisik og ringdue.

Eg fotograferte og la bildene ut på Picasa

Det er greit å vere naturfotograf når ein kan gjøre det fra stuevinduet.

Lillesandsposten

2010-01-29T23:32:00.012+01:00

Bruk av lokalavis

Andreas Olsen fra Mandal bruker lokalavisen i Lillesand for å få hjelp til å finne etterslekt til Fredrik Jørgensen og Trine Hansdatter på Haugevig i Høvåg. Her er dei i FT-1865. Bare sønnen Lars er heime da. Ole (og ei søster Birgitte?) er også på Haugevig i FT-1865. Eg søkte på Familysearch LDS IGI på foreldreparet, og fant 3 søstre: Inger Margrete 1835 , Thea 1837 og Juliane 1840. Foreldrene gifta seg i Høvåg 1834
Inger Margrete og Juliane er begge gift i Årdalen i FT-1865.
Ole, ein sønn til Inger Margrethe, er i Årdalen i FT-1900 . Juliane er på Flesi i FT-1900

Kanskje eg skal videreformidle spørsmålet til Brukarforum eller til DIS-forum? Det er kanskje større sjanse til svar der enn i Lillesandposten.

Myter om språk

2010-01-29T21:14:00.001+01:00

Ny bok

Ei bok om språk og språkmyter:

Den er omtalt i Forskning.no og Aftenposten
Den ser så interessant ut at eg har bestilt den på HaugenBok.

Det er ei av "mytene" eg har tru på. Den at ein treng språk for å tenke, eller at språket ein har er med å forme måten vi tenker på. Dette ser det ut som foratterane avviser. Eg får sjå i boka kva slags forskning som dei begrunner det med.

Ei gammel dør forteller

2010-01-25T01:42:00.006+01:00

Lørdag var eg på visning på et småbruk til salgs. Skjekkeland er naboeigendom til hytta vår, og til huset der eg vokste opp. Dei siste som budde der var Gunleif (1876-ca1970) og Anna (1885-ca1970). Eg besøkte dei ofte då eg var liten, og det var moro å komme inn i huset igjen og kikke.
Gunnar Skeie, dattersønn til Gunleif, har vore eigar dei siste åra. Men han budde i Canada, og var der sjeldan. Nå er eigar ei datter av Gunnar. Ho har aldri vore i Norge, og vil bare selge det.

Gamle Gunleif huskar eg best fra snekkerbua, der han satt og jobba, - eller kvilte. Han laga tresko, ljåar og alt mulig av tre. Anna var giktbroten, men ellers ganske kvikk. Gunleif var tunghørt. Så når Anna var ute på trammen for å rope Gunleif ned til middag, måtte ho remje fryktelig høgt.

Gunleif var sprek. Eg husker han eingong var ute på isen på skeiser. Han måtte då vere over 80. Han gjekk på heimelaga skeiser.

Stua var godt bevart. Dørene til stua var dekormalt. Ei hadde innskrifta GPSS 1901 (Gunleif Pauls sønn Skeie), og den andre hadde GODS 1901 (Guri Ols datter Skeie). Guri var den første kona til Gunleif.
Dei var i Skjekkeland i FT-1900

Døra til kammerset var meir interessant. Eg husker eg var der inne, og såg på når Anna separerte melka. Men eg hadde aldri lagt merke til den fine gamle døra. Den hadde tre speiler med innskrift. Nå vakna interessen til slektsforskeren. Eg fotograferte døra, og da eg kom heim, slo eg straks opp i Digitalarkivet.

Den øverste var nok av han som malte døra: STSS 1847, Simon Torbjørns sønn Skeie.
Og så kom:

Torbjørn Simons sønn Skeie, født 20 oktober 1840 Eiken kirkebok Det ser ut som presten var usikker på opplysninga om fødselsdato -

Nederst var denne:

Ole Simons sønn Skeie Eiken Kirkebok 1844 I kirkeboka står det at han var født 19 august, mens på døra står det 20 juli. Eg vil gjette at kirkeboka er feil - Ole Simonson var far til Guri, kona til Gunleif.

Familien finner vi på Skeie søndre i FT-1865 Torbjørn har eige gardsbruk i FT-1865 Han hadde ein losjerande, Paul Gundersen. Denne Paul Gundersen var sønn av Guri Paulsdatter i første ekteskap med Gunder Olsen Rossevatn. Han var var halvbror til Torbjørn og Ole, og blei far til Gunleiv. Gunleiv var alstå (halv)søskenbarn med Guri.

Ei sånn dør må tas vare på, enten av dei som kjøper huset, av familien, eller av et museum.

Hekta på tjueti

2010-01-21T21:26:00.000+01:00

Viktige spørsmål her i livet.

Det er mange viktige saker å vere opptatt av. Noen debatterer klima, andre er bekymra for velferdsstaten og sjukelønnsordninga, noen tenker på folket på Haiti, og noen diskuterer åssen vi skal uttale årstallet. Eg hører til dei siste.

Det er ett argument som eg har sett forbausande mange ganger, eg trur til og med Sylfest Lomheim har brukt det: Tjueti høres ikkje ut som et årstall. Det er et klokkeslett.

Smak på noen årstall: 1910, 1930, 1945, 2010, 2030, 2045, 2110, 2130 -
Når noen tar i bruk tjueti som et årstall, så blir det til et årstall, - også for etternølerane. Argumentet vil fordampe sporlaust.

Det dreier seg om tilvenning, - nye begreper for nye epoker.

I engelsk språk har dei ein debatt tilsvarande denne. Men der er kanskje fleire som spekulerer på korleis dei skal benevne 10-åra. Vi har gode tidsbegreper som: på 70-tallet, på 80-tallet og på 90-tallet. Men så?
Det var det same problemet ved overgangen til 19-hundretallet. Overgang med store tall kludrer til systemet.

Eg syns vi ikkje skal dvele for mye med slaget på Stiklestad. La oss ta i bruk, og venne oss til, begreper som vil vere funksjonelle for framtida:
17-hundretallet, 18-hundretallet, 19-hundretallet, 20-hundretallet, 21-hundretallet osv
på 70-tallet, på 80-tallet, på 90-tallet, på null(er)tallet, på ti(er)tallet, på 20-tallet osv
tjue-nullni, tjueti, tjue-elleve, tjuetolv, tjuetretten osv

Vi har også valget mellom begrepene hundretallet og århundre. Vi lever nå i det 21. århundre, - og på 20-hundretallet. Hundretallet har den fordelen at det samsvarer med det visuelle bildet av årstallene. Årene 1900-1999 er på 19-hundretallet. Årene 2000-2099 er på 20-hundretallet. Det er logisk og enkelt å forstå.

Eg trur at klima-problemet kjem under kontroll innan utgangen av 20-hundretallet. Dei som meiner det blir løyst innan utgangen av 2-tusentallet, syns eg er altfor pessimistiske.

Vermeldinga i Dagbladet

2010-01-19T23:14:00.013+01:00

Eg skulle skrive om språk, slektsforskning og sånn. Dette er og sånn.
Det er om kommunikasjon, om språklig kommunikasjon. Og det kan vere så forskjellig. Det kan vere muntlig, det kan vere skriftlig, og det kan vere visuelt.

Når det gjelder vermelding er eg ikkje i tvil om kva som er best. Den muntlige vermeldinga på radio i gamle dagar fekk eg aldri med meg. "Dalstroka innafor" for forbi meg utan at eg klarte å spissa øyrene i tide. Tekst-vermelding i aviser er forsåvidt greie nok, men eg "leser" det enda kjappere når det er bilder. Best er det på TV, der du kan få med bevegelsen til lågtrykkane i tillegg. Dei første magnettavlene fungerte fint. Det eineste problemet var at vermannen måtte snu seg mot tavla, og fekk ryggen til kamera. Som lærer veit eg at det er risikabelt å bli opptatt av tavla og ha ryggen til publikum. Med dei nye værkartene unngår dei det. Eg blir likevel distrahert av måten dei behandlar Finnmark. Dei ser åndsfraværande rett fram (ut av vinduet?) mens dei løfter høgrehanda på skrå oppover. Det er jo uhøflig mot fylket Finnmark, å omtale det, og peike på det, men så demonstrativt unngå å sjå på det.

Aller best er det på internett. Der kan du studere tekst, bilder og animasjoner for utallige steder i verden, for den neste timen eller for 10 dagar fram. Og dei utviklar stadig nye presentasjoner.

Her tidlig i haust oppdaga eg at vindpilane på Yr og Dagbladets verkart peika motsatt veg. Det var på Dagbladets kart at piler for vestavind peika mot vest. Nederst på sida fant eg ein e-postadresse, og sende tekstmelding til redaksjonen om min oppdagelse. Det gjekk noen dagar, og så begynte pilane å snu riktig vei. Eg veit ikkje om e-posten min hadde noen betydning. Eg fekk ingen svar på den.

Nå har eg ei ny feilmelding til Dagbladet. Men den får dei lese sjøl på bloggen min. Eg ser på vermeldinga for Korshavn. Det er et felt som viser Steder i nærheten. Eg klikka på et sted, og fekk et varsel om -25°C og Lufttrykk: 1053 hPa. Det kan umulig vere i nærheten av Korshavn, sånn ver har vi aldri her.

Når eg sjekka veret for hytta vår, på Skeie i Eiken, var det meir kjente navn på Steder i nærheten. Der var nemlig navn på alle myrene, haugane og bakkane i ein kilometers omkrets fra hytta. Så da kan eg trygt planlegge kva for ein retning eg bør ta spaserturen for å få best ver. Bør eg gå sørover til Slurpestøl, austover til Nasåsen, eller kanskje heller nordover til Evjebekken. Men eg vil bruke disse detaljerte opplysningane bare til å bestemme ettermiddagens spasertur. Kva for ein retning eg skal velge om 10 dagar til, ventar eg med å bestemme til dagen kjem. Eg stolar ikkje så mye på langtidsvarselet.

Ttttttt-oldefar var morder

2010-01-18T20:17:00.016+01:00

Når eg forteller at eg driv med slektsforskning, får eg ofte høre denne historien: Det var ein som begynte med slektsforskning. Han var veldig ivrig, - heilt til han fant at tippoldefaren var ein morder. Da slutta han med den hobbyen.

Eg for min del synes det er interessant når ein finner historier omkring forfedrene. Historier som gir innsikt i korleis desse forfedrene levde. På mor mi si side i Danmark har eg mange navn bakover i slekta. Men det er navn, bare navn. Eg har datoer, noen få yrker, og ellers bare navn. Bygdebøkene i Norge gir ein del informasjon i tillegg til navna, og det gir innhold. Det gir liv til historien.
Nå har bygdebøkene vanligvis ein nøktern stil i omtalen av folk. Men Sør-Audnedal bygdebok har ein saftig beskrivelse av min tttttttt-oldefar Halkild Hujeson Skofteland, f 1592:

Sør-Audnedal bygdebok s. 283:
- - Denne Halkild var noko av ei ufe. Han var skuld i eit mannedrap og måtte løyse seg ut med hard bot i gull. Og på eit lagting i Farsund om ein gardpart i Foss møtte han opp så full at lagmannen viste han ut og gav han hard bot for framferda si. Han vart gift med ei gardjente frå Foss og fekk stor arv her, men også her vart det leven med karen - -

Sønnen Huje hadde brukt kjeften: Sak nr. 78 i tingboka Lister 1662 (nr. 2)
Carsten Vester Gahre fremstoed for retten och begierede udj tingbogen at motte indføris, dit Huie Skoffteland sagde til hannem. Du est ehnn helvedes brand, och skulle til helvede. Hertil suarede dj sex mend som berete sligt iche at haffue hørt, eller viste huilchen aff parterne saadan skielderier, neffnde først eller sist.

Eg registrerer i debatten på Digitalarkivets forum at det er interesse for slekt i alle sosiale lag. I eldre tid var det store forskjeller i samfunnet. Det var det finare borgerskapet, det var bondestanden, det var husmenn, og det var reisende, taterfolk og romfolk. Dei sosiale lag hadde ulike mønster for mobilitet, valg av ektefelle og bruk av etternavn. For slektsforskning er dette interessante utfordringar. Alle slektsledd er interessante. Det gjelder å finne historiene.

Familysearch er greit

2010-01-17T01:06:00.014+01:00

Eg liker det søkbart -

Mange slektsforskere er skeptiske til Familysearch. Særlig LDS IGI, der databasen både inneholder kirkebokavskrifter og bidrag fra private databaser (submitted by a member of the church).

Eg synes det er et nyttig redskap, når ein kjenner bruken, - og begrensningene.
Det er nyttig fordi det har ein god søkefunksjon. Først må ein finne aktuell kirkebok og aktuell dato. Det kan ein finne med Familysearch. Da er det lett med dei digitale kirkebøkene på internett, å kontrollere data, og å finne fullstendige opplysninger.

Sist veke var det ein norsk-amerikaner som søkte etter Paul Pedersen Li, født 1886 nær Trondheim Brukarforum Eg fant ein aktuell kar, Paul P Lie i emigrantlistene 1997 Digitalarkivet. Det kunne sjå ut som ein Hans Adolf Antonsen Storli fra Bjugn reiste sammen med Paul. Så sjekka eg Familysearch LDS IGI Der søkte eg ganske enkelt på Paul Pedersen, født 1868, Norway og fant denne kandidaten Dette var altså "submitted", et privat database-bidrag. Da er det ein sjanse for at andre familiemedlemmer er i samme database. Da kan ein klikke på Batch-nummeret og så er ein inne i den private databasen. Med batch-nummer er fordelen at ein kan søke med bare ett fornavn.. Eg fant Hans Antonsen, og for Laura var der 4 kandidater. Da var det tid for å sjekke i kirkebøkene Eg satsa på den yngste først, og den klaffa fint. Bjugn kirkebok.

Det er mange ulike knep med kombinasjonsøk, både i Familysearch og i Digitalarkivet. Det vil eg komme tilbake til etterkvart.

Etternavn - historie

2010-01-16T20:46:00.009+01:00

Det mest vanlige i Norge er å ha etternavn som er 100-150 år gamle. Loven om fast slektsnavn kom i 1923. Mange hadde noe før begynt å ta i bruk fast etternavn. Det mest vanlige er at etternavnet har forbindelse til ein oldefar som levde 1850-1923.

Mitt etternavn er unntak fra regelen. Det har ein kort historie.

Far min blei født 1914 i Chicago, og blei døpt som Thoralf Skagestad Angel Hansen. Mellomnavnet Skagestad var fra farmor si side, Angel var fornavnet til oldefar, men det var også et mellomnavn til ttt-oldefar. Hansen var slektsnavnet til bestefar, og det var et gammelt slektsnavn.

Bestefar Hans Hansen var bygutt fra Malmø i Mandal, men etter å ha tjent penger i USA, kjøpte han i 1923 gardsbruk på Storaker. Der blei han buande, og var typograf og småbrukar på si. Hansen var etternavnet, men han blei ofte benevnt som Hans Hansen Storaker. Sønnene som var døpt i USA som Skagestad Angel Hansen begynte etter ei stund å skrive seg som Storaker. Dette var det noen av dei andre familiane på Storaker som protesterte på, sidan det var lenge etter loven av 1923 da slektsnavn blei etablert. Far og onklane mine søkte til departemanget, og fekk lov til å ta Storaker i bruk som slektsnavn.

Eg veit ikkje når dette var! Kjenner noen meir til dette? Eg vil vere glad for å få vite fleire detaljar, og om det finst noe dokumentasjon om prosessen.

Vårt slektsnavn Storaker har ei uvanlig kort historie. Bestefars slektsnavn Hansen var uvanlig gammelt. Det går tilbake til Gunder Hansen (1759-1822). Han var sønn til Hans Gundersen Undal (1736-1812). Gunder emigrete til Holland i 1784 og var der i 10 år. Min t-oldefar Bernt Gunder blei døpt i Amsterdam i 1790. og etter hollandsk skikk fekk han slektsnavn, Hansen, som faren. Da han i 1795 flytta tilbake til Mandal, fortsatte han og etterkommerane å bruke Hansen som slektsnavn. Dei var håndverkere: blokkmaker, seilmaker, og det vanlige blant disse ellers i Mandal var å bruke patronym (farsnavn). Men Bernt Gunder Hansen tok i bruk navneskikken fra Holland med fast slektsnavn.

Baby, beibi eller bebi?

2010-01-15T17:31:00.012+01:00

Bacon, beiken eller beken?

Ord som vi uttaler på engelsk, bør vi skrive på engelsk. Ord som vi uttaler på norsk, bør vi skrive på norsk.

Er du enig? Denne påstanden er det mange som er enig i. - Men den neste påstanden vil nok fleire vere i tvil om:

Lånord vi har fått fra engelsk, vil tilpasse seg norske fonemer, og blir uttalt på norsk når vi snakker norsk.

Vi kan velge mellom uttalen beibi eller bebi. Begge er rein norsk uttale. Den engelske diftongen i baby har ein veldig svak i-lyd, og ligger bak i munnen. Det fonemet har vi ikkje i norsk. I norsk tale vil derfor uttalen måtte velge mellom norsk diftong ei eller norsk e. Begge disse fonema ligger langt framme i munnen, og finst ikkje i engelsk.
Min konklusjon er:

seier du beibi, så skriv beibi. Seier du bebi, så skriv bebi. Seier du baby, så skriv baby. Men dette siste klarer du bare korrekt når du bruker engelske fonemer, dvs når du snakker engelsk.

Sorgens dag på Storaker

2010-01-14T23:07:00.010+01:00

Bestefars hus har brent ned!

Den sørgelige nyheten stod i Lindesnes Avis. Bestefar blei 99 år i 1981. Da hadde vi i 30 år (minst) komme sammen i familien 18. juli for å feire bestefars fødselsdag. Det blei som et årlig slektsstevne, med tanter, onklar og søskenbarn, og også noen fra bestemors familie på Skagestad.

Her er et bilde, antagelig fra 18. juli 1952. Eg er den heldige som sitter i fanget til bestefar.

Fornavn - historie

2010-01-14T20:02:00.014+01:00

Alle fornavn har ein historie
Har du spurt foreldrene dine korfor navnet ditt blei valgt? Oppkalling? Fant det i navneboka? Likte betydninga? Likte lyden av det? Navnet til ein kjendis, eller barnet til ein kjendis?
Her er historien til mitt navn:

Eg blei født på Otnes i Valsøyfjord, Møre og Romsdal. Far min var dyrlege der. Eg skulle vore oppkalt etter både farfar Hans Hansen og morfar Søren Gundersen. Men så hadde det seg slik at fleire smågutter på Otnes hadde fått navnet Hans. Og mor mi syntes det var upraktisk med mange like navn, så da blei det Harald Søren.

Farfar Hans (1882-1981) var nest eldst av sønnene og blei oppkalla etter morfaren, Hans Jensen Berge (1789-1878). Hans Jensen hadde ein eldre halvbror som var oppkalla etter farfaren, og som eldste sønn i andre ekteskap blei han oppkalla etter morfaren, skomager Hans Johannesen Holm (1721-1758), fra Tyholmen i Arendal. Han var igjen oppkalla etter sin farfar, Hans Tyholm, gift med Karen Ellefsdatter (1643-1713). Og derifra veit eg ikkje meir -

Søren Gundersen (1864-1943), Horsens, Danmark, var eldste sønn, og var oppkalla etter sin farfar, Søren Jensen Ørritslev (1803- ). Søren Jensen hadde ein yngre bror Gunder (1805-1806) oppkalt etter farfaren, mens han som eldste sønn var oppkalt etter morfaren Søren Andersen Ørritslev (1737-1815). Kanskje var det morfaren dei arva garden fra, og derfor oppkalling først. Derifra veit eg ikkje meir -

Ein samaritan = førstehjelper?

2010-01-11T13:37:00.007+01:00

Når språket mister sin kraft -

Eg er lærer for andre klasse i grunnskolen. Og i dag hadde vi lignelsen om den barmhjertige samaritan. Det språklige problemet med fortellinga er å få fram skepsisen, dei negative forventningane til ein samaritan. For tilhørarane til Jesus var samaritanane et svikefullt folk, dei hadde blanda seg med fienden.

For oss som har hørt fortellinga fleire ganger, er ordet samaritan blitt bare positivt. Eg har hørt om barneforeningar som kaller seg "Den lille samaritan". Dei tenker seg nok som små sanitetsfolk, klare til å hjelpe. Når samaritanen har positive forventningar fra start av, mister fortellinga poenget sitt.

Ville poenget komme fram igjen dersom eg bytta samaritanen ut med ein narkoman, eller ein quisling?
Så er det presten og levitten. Ein levitt er et ukjent ord. Det er nok meir forståelig å kalle dei presten og emisæren, eller presten og advokaten?

Noen elever kjente litt til fortellinga. Men det viste seg at dei hadde ingen formeining om ein samaritan, verken positive eller negative. Så da ville nok fortellinga fungere noenlunde på dette klassetrinnet. Eg valgte å fortelle at den tredje mannen som kom forbi var ein utlending. Denne utlendingen tok seg tid til å hjelpe stakkaren. Og mennene som bare hadde gått forbi var ein prest - og ein lærar.

Elevane lagte fine tegninger til. Det blei mye blod på den skamslegne mannen.

Harald Hauge: teksten + en preken

Ole Jakob Løland: Den barmhjertige muslim

Ein spådom - om språk i 2014

2010-01-07T19:58:00.003+01:00

Korleis vil vi lese årstall i framtida?

Språkrådet tilrår at seiemåten "totusenog" blir brukt om årstalla til og med 2099. Eg prøver meg som spåmann:

I 2014 blir det vanligast å seie "tjuefjorten".

Eg har surfa rundt på nettet og engasjert meg i debatten om tjueti/totusenogti. Det har vore interessant. Det er ein tilsvarande debatt i engelskspråklige land.

Det er mange tusen stemmer ved noen norske avisers spørreundersøkelser: VG, Aftenposten. Eg har funne mange spørreundersøkelser på engelske nettsteder, men bare med liten deltakelse.

Tendensen er at i Norge stemmer 2 av 3 på "totusenogti", mens i engelskpråklig område er tendensen til fordel for "twenty ten". Kanskje har dette samenheng med historiske årstall. I Norge husker vi slaget på Stiklestad, det stod i tusenogtredve. I England lærer dei om slaget ved Hastings, det stod i ten sixtysix.

Så var det "trendanalysen" min:

3 momenter for "totusenogti"

Språkrådet gir føring for språk i offentlig bruk
Det som fleirtallet bruker i år, vil feste seg som det normale for dette tiåret.
Noen stemmer på tjueti som mest fornuftig for framtida, men i praksis vil dei oftest seie "totusenog" av vane.

3 momenter for "tjueti"

I 2009 sa nesten alle "totusenogni". Når 1 av 3 seier "tjueti" i år, så er det ein tydelig trend vekk fra "totusenog". Den vil fortsette.
"Tjueti" er kjappere. På tenåringsblogger kan ein lese at dei aller fleste seier: totusenogti, selvfølgelig. Det er jo det riktige, vi sa jo totusenogni, tjueti er et klokkeslett. Men når unge får høre tjueti ofte nok brukt, når det gir assosiasjon til årstall, så vil mange glatt svitsje over. Ungdom velger det kjappeste språket.
Reklamen planlegger språk for framtida, og markedsfører det. Ein logo skal vere enkel, språket må klinge lett. Derfor ville Tromsø lansere OL i "tjueatten". Ol i Vancouver blir i "Twenty Ten", og OL i London i 20 12. Festivaler, idrettsstevner, leirer, jubileum, - alle skal ha sin logo og skal markedsføres. Klar fordel for "tjue".

Mitt tips blir: I USA vil 2011 vere et gjennombrudd for twenty eleven. I Norge vil det ta litt lenger tid. Omkring 2014 vil "totusenog" vere på vikande front.

Kva trur så du? Vil du prøve å tippe?

Kan du historien om etternavnet ditt?

2010-01-04T00:23:00.005+01:00

Alle etternavn har sin egen historie. Den kan vere spennande.

Ulike type etternavn har ulik historie:

patronym (Hansen, Olsen, Pedersen o.l.) Det er nok den typen etternavn som er minst verdsatt. Men dei er spennande slektshistorie!
Olsen: kven var den første som brukte Olsen som slektsnavn, det vil sei at kona og barna fikk samme etternavn? Olsen betyr altså "sønn til Ole". Kven var denne Ole (Ola, Olaf) i di slekt? Når og kor levde han? Kan du historier om han? Var han oppkalla etter ein bestefar, eller ein oldefar? Og var denne igjen oppkalla? Kor langt bak i slekta kan du følge oppkallinga av navnet Ole?
gardsnavn Når blei navnet tatt i bruk som slektsnavn? Budde familien på garden da? Noen tok gardsnavnet i bruk når dei flytta til byen, noen tok navnet i bruk lenge etter at dei flytta. Kven var det som budde på garden? Kor lenge hadde noen i slekta budd på garden? Står huset der ennå? Kan du historien til dei som budde der? Er det mange som har etternavn fra den samme garden? Er du i slekt med dei? Er det mange andre gardar i Norge med samme navn? Kva betyr gardsnavnet? Kor gammalt er det? Blir det brukt ulike stavemåtar av gardsnavnet?
gamle slektsnavn Er det utenlandsk? Kven var den første som brukte det? Har det opprinnelse i adel? Er det ein norsk handelsborger som har tatt navnet? Var det ein norsk militær? Er det ulike stavemåter? Kva betyr det?
yrkesnavn (Smith, Fisher, Carpenter o.l.) Kva for et land er det kommen fra? (I Norge er det navn av den typen blant samene) Kven var det første som tok navnet i bruk som slektsnavn (den første Fisher som ikkje var fisker) - og kven var fiskeren? Kan du historien om han?

Og nå er bloggen min registrert i Bloggurat
Den er lokalisert til Korshamn

Tjueti - et godt nytt år!

2010-01-02T20:52:00.003+01:00

Totusenogti eller tjueti?

Eg har brukt nyttårshelga til å lese diskusjonar på internett. Og så har eg tenkt litt sjøl. Konklusjonen min er: "Totusenog" var et blindspor.

Test:
Les årstall så fort du kan:
1814 - 1914 - 2014 - 2114 - 1814 - 1914 - 2014 -2114 -
(Eg brukte 3,9 sek)

Noen argumenterer med at "totusenogti" er den "riktige" måten å lese tallet på. Men et årstall er ikkje et vanlig tall. Det skal gi assosiasjoner og meiningsinnhold heilt forskjellig fra vanlige tall.

Kr 1950 kan vi lese som ett-tusen-ni-hundre-og-femti kroner, eller nitten-hundre-og-femti kroner. Men seier vi nitten-femti, da er det et årstall. Vi har lang tradisjon for å lese årstall på den måten: hundreåret + resten av tallet.

Korfor er den måten så smart? Jau, fordi vi fort får viktig informasjon, - hundretallet. Hundretallet er et viktig begrep i vår forståelse av tid, det gir mange assosiasjoner. Dreier det seg om 12-hundretallet? Eller 17-hundretallet, 19-hundretallet, 20-hundretallet, eller kanskje 21-hundretallet, når våre oldebarn skal leve? Å angi tusentallet er nyttig informsjon bare i omtale av steinalderfolk -

Når situasjonen gjør det innlysande kva for et hundretall det dreier seg om, kan vi sløyfe det. Vi kan snakke om året 09, år 10 og år 11.

Så seier Sylfest Lomheim at vi skal bruke "totusenog" fram til år 2099, og så kan vi gå tilbake til å bruke hundretallet først. Totusentallet skal vere begrepet for det tjueførste århundre. Men det er et dårlig system. Nei, ta heller i bruk 20-hundretallet som begrep. La oss kalle året tjueti! Vi vil fort bli vant med det.

I min historieforståelse er begrepene 17-hundretallet, 18-hundretallet og 19-hundretallet viktige knaggar. 20-hundretallet og 21-hundretallet vil også bli det når dei blir tatt i bruk.

Språklig har vi ein litt vanskelig distinksjon mellom århundre og hundretallet. Eg var født midt på 19-hundretallet, og levde da i det tjuende århundre (med 20th Century Fox). Nå er vi i begynnelsen av 20-hundretallet, og det er det tjueførste århundre. (Tenk det!). Mitt barnebarn Sindre vil kanskje leve til det tjueandre århundre.

Betydninga av hundretallet i årstall synes eg er et viktig språklig argument. Språkrådet har ikkje vurdert det. For folk flest betyr det nok ikkje så mye. Det viktige argumentet er:

"Totusenog" er treigt om årstall. Det er urytmisk. Det er tungt å uttale. Det gir upresis informasjon i dei viktige første tiendelane av sekund ordet blir sagt.
Utviklinga vil gå sin gang. Det enklaste er det beste. Derfor vil "tjueti" vinne fram.

Dei har den samme diskusjonen i engelskspråklige land. Der spår lingvistar at overgangen fra "Two-thousand" til "twenty" vil gå av seg sjøl, seinast i 2020. Noen trur 2011 vil bli et vendepunkt fordi twenty-eleven vil klinge så fint. Det blir også spådd at OL i Vancouver vil ha viktig påvirkning. Logoen med 2010 blir lansert som "Twenty ten".

Kva var årsaken til at vi kladda det til med å gå vekk fra systemet vi brukte før 2000? Det er klart at år 2000 var spesielt, og naturlig blei uttalt totusen. Men så? Vi kunne ha fortsetta med tjue-null-ein osv. Noen lingvister i USA legger lagt vekt på filmen fra 1968 av Stanley Kubrick "2001 A Space Odyssey" der uttalen var "Two Thousand and one".

Mange i debattane synes heile spørsmålet er tullete, og skriver at det er tåpelig å ha Språkrådet der folk får betaling for å diktere korleis folk skal snakke. Eg meiner det er fornuftig å ha et språkråd. Det er viktig å prøve å påvirke utviklinga av språket vårt, både det skriftlige og det muntlige. Eg har stor respekt for Sylfest Lomheim. Men i dette spørsmålet meiner eg han har skivebom, rett og slett.

Debattinnlegg: Asbjørn Kvalbein

God engelsk blogg: Grammar Girl

Erik Papazian (UiO)