Macody Lund, Kirsten, og 18-åringen Harald

 I 1969 var eg 18 år og hadde nettopp fått sertifikat. Mor mi var bestyrerinne på Eiken aldersheim, og ho bad meg gjøre et spesielt oppdrag. Dei hadde fått ein gjestepasient som rekonvalesent på aldersheimen. Det var ei eldre dame som budde i et lite hus ute på Lista. Ho hadde brukke lårhalsen, og nå var ho blitt plassert på Eiken aldersheim for å for å komme seg igjen. Denne eldre dama hadde uttrykt ønske om å komme på biltur rundt Lygne. Jada, eg kjørte gjerne på biltur. Og den gamle dama viste seg vere ein interessant passasjer.

Ho bad meg stoppe på utsikten ved Vikenuten. Ho ville sjå ned til Jokkumsøya, eller Borgarøyne, som ho også blei kalt. Dama kunne fortelle at ho som ung kvinne hadde vore ute på øya der. Mannen hennes var grand-nevø til Jochum Brinch Lund (1743-1807) som hadde gitt navn til øya. Og familiens residens, Husan i Farsund, var opprinnelig bygd av tømmer fra Jokkumsøya.

Jokkumsøya stt fra Vikenuten i Eiken

Eg trur ikkje Kirsten Lund hadde så mye felles med dei andre gamle på aldersheimen. Ho var veldig bereist, kunne mange språk. Ho fortalte at ho hadde vore ung, gift kvinne da ho trefte Macody i et selskap. Dei blei hodestups forelska, reiste avsted sammen, fikk ordna skilsmisser begge to, og gifta seg. Han var eldre enn henne, men dei hadde et godt liv sammen. Macody døde da han var 80. Kirsten blei enke, og gifta seg igjen. Mannen døde, ho blei enke, og gifta seg ei gang til. Denne mannen døde også, og ho var enke igjen. Da traff ho første mannen ho hadde hatt, den ho hadde skilt seg fra. Han kunne tenke seg ut på reise. Ho kunne også tenke seg ut og reise, så korfor ikkje reise sammen? Så gifta dei seg - og reiste sammen.
Ho hadde slik hatt 5 ekteskap, det første og det siste med samme mann. Men det var ingen tvil, - det var Macody som var mannen i hennes liv. Kirstens mor var av Sundt, ein rik rederifamilie. Det var Kirsten som hadde hatt penger. Men Macody var åndshøvdingen, aristokraten, med blått blod (om noen har det).

 Frederik Macody Lund (1863-1943)

Eg har fått purring på bok fra biblioteket, - andre gangs purring. I morra må eg gå og levere boka om Macody Lund. Eg hadde tenkt å få lest ut boka. Men eg er for treig. Eg får skylde på tida eg i stedet brukte til slektsforskning/debatt surfing på internett, blogging, og så litt foreldrekonferanser, 17. mai og slikt.

 Les meir om Macody Lund: Wikipedia
Store Norske Leksikon
Nidarosdomen, systemstriden i 1915 og det gyldne snitt 

Mine ungdomssynder - med Familysearch

- som førte til feil slektslinje til Peder Claussøn Friis

Det er kanskje drøyt å snakke om ungdomsynder som blei begått av ein 50-åring. Men som fersk slektsforsker fant eg ut mye med søk på Familysearch, og noe av det gikk eg på arkivet i Kristiansand og sjekka i kirkebøkene, - men ikkje alt. Mi egen anetavle rett bakover sjekka eg. Men sidegreiner og andre relasjoner tok eg litt lettare på.

Ingeborg Salvesdatter var et navn litt innblanda i slekta til kona mi. Ingeborg gifta seg 1756 med Nils Olsen Hogganvik, Mandal. Men kven var foreldrene? På Familysearch fant eg henne i 1731, foreldre Salve Bjørnsen og Siri Pedersdatter. For om mulig å finne søsken, søkte eg så (med samme batch-nummer) med foreldre Salve og Siri, og fant Gunhild i 1733 med foreldre Salve Møl og Siri Pedersdatter . Når eg sjekka på Møll i Holum bygdebok, fant eg at det måtte vere Salve Davidsen (side 462) Øvre Møll gift med Siri Pedersdatter Lindland. Og fra Siri hadde eg slektslinjene bakover til tt-oldefaren Peder Claussøn Friis.
Det stemte ikkje heilt med Salve Davidsen i 1733 og Salve Bjørnsen i 1731. Men resten passa bra, to år i mellom søsken. Dei kom tilbake til Holum, og nede i Mandal var dei kanskje ikkje så kjent med faren David oppe på Møll. Det var nok ein feilinnførsel i kirkeboka -. Så eg førte dette inn i slektsdatabasen min.

Ein slektsforsker-venn hadde Ingeborg i si anetavle, og syntes det var hyggelig at vi hadde felles slektslinjer tilbake til selveste Peder Claussøn. Men nå nylig kom denne slektsforskervennen i kontakt med ein norsk-amerikaner (via Geni). Og denne norsk-amerikanaren hadde slektslinjer som ikkje stemte med mine gjetningar. Eg måtte sjekke grundigare i kirkebøkene. Nå kan jo det gjøres fra dataskjermen heime, så det var fort gjort. Eg hadde bomma fælt. Siri Pedersdatter i 1733 var fra Lunde, og Salve Bjørnsen var fra Boderne (de Danske boder i Mandal). Han var trulig sønn til Bjørn Dybo og Ingeborg, som eg hadde i databasen min fra før.

Det var litt flaut å ta sånn feil i mitt eget nær-område, - og å bli korrigert av ein norsk-amerikaner.
Og min slektsforsker-venn måtte bare konstatere at slektslinja til Peder Claussøn fordufta. Eg kunne bare beklage mine ungdomssynder som slektsforsker -

Heia skogbrannen!

"Jag trivs best i öppna landskap!"

Eg har tatt Ulf Lundell på ordet (utanom det med heimebenninga). Eg har fått meg et hus med utsikt til havet, sol fra morgen til over ti om kvelden. Og lyset, det vidundelige lyset, skifter i eninga.

Vi hadde et greit hus inne i Romskogen i Lyngdal. Spesielt glad var eg det året da Karsten grunneiger hogde ned skogen framforbi, så vi kunne sjå ut over heile sletta. Vi fekk sjå og høre bilane på E-39 også, det var så. Dei kunne eg ha lyst til å stoppe. Men så begynte skogen å vokse opp igjen - halvannan meter i året trur eg mest. Og snart var vi inngrodd igjen, slik som det meste av Sørlandet er.

For meg er det ein opplevelse å kjøre vestover, ut av fylket. Den store åpenbarelsen er Høg-Jæren, når ein ser dei flotte sauebeita heiene, og utsikten ned til Flat-Jæren og ut til havet. Landskapet ligner på det ein kan sjå på gamle bilder her fra Sørlandet, før tilgroinga tok til.
Det er også vakkert på Austlandet. Der har dei vide dalar, med store kornåkrar. Eg velger ofte å kjøre opp Lågendalen ved Larvik. Trafikken der er rolig, og det åpne landskapet er nydelig for sinn og sjel.

Men her på Sørlandet gror vi inne i skog og kratt. I huset i min barndom i Eiken hadde vi fine store stuevinduer, med utsikt over Lygne, til Tingvatn og til Håbergsfjellet. Framforbi huset hadde gamle nabo Gunleif et kulturbeite, der kyra og sauane gikk. Men så slutta han med ku, og så med sau, - og så begynte tre å vokse. Nå er der ein høg skog. Sånn er det over mest heile Sørlandet, - skog og tett kratt.

Mange steder går veien langs fine vassdrag. Det kan vere 5 meter ned til vannkanten, og du kjører som midt inni ein mørk skog. Du ser ingenting! Mitt håp er at ein Petter Smart lagar ein kantslått-hogstmaskin med 10 meters rekkevidde. Den kan kjøre langs alle veiane, og lage flis til fyring av all skogen langs veien.

Eg leser i avisen at fylkesmannen straffar strengt noen som hogger tre i landskapsvernområde. Skrninga mellom Lygna og veien ved Oftebro var visstnok noe som ikkje kunne hoggast. Men noen hogde det flatt, og duverden så fint det blei! Elva blei synlig, og Bringsjordneset. Hoggaren burde fått medalje!

Sørlandsk kulturlandskap som er vedlikeholdt

"Jeg velger meg april!" sang Bjørnson. Eg er enig. I april ser vi det vakre kulturlandskapet her nær kysten i Vest-Agder. Vi ser steingjerdene, dei små innegjerda hagane, stein er lagt på stein, vi ser terrasser og små dyrka teiger,vi ser vann og vassdrag. Når lauvet kjem i mai, blir alt dette gjømt - og glømt. Mange er ikkje klar over kor mye kulturlandskap som er gjømt inne i skogane våre.

Når eg hører nyheter som melder om skogbrann, så seier eg (inni meg): Heia skogbrannen!

Den gode læraren

Eg er lærar, og skal til hausten begynne med ein ny førsteklasse. Vi hadde torsdag og fredag førskoledagar. For å presentere meg for dei nye elvane, fortalte eg litt om mine første skoledagar. Eg fortalte også ein fabel, som eg husker læraren min fortalte. Kven er det som er sterkast, vinden eller sola?

Lenka viser fortellinga på Norsk nettskole. Eg fortalte med mine egne ord, med tavletegning, miming og mye innlevelse. Eg husker fortellinga veldig godt. Læraren min må ha fortalt ho mange ganger.
Eg passa på å fortelle i ei økt der foreldrene til dei nye podene var i klasserommet.

Eg huska fortellinga som ei dramatisk fortelling, med ein litt overraskande slutt. Eg husker ikkje læraren vår forklarte noe djupare meining. Han bare fortalte den så ofte at eg forsto den var viktig. Mange år seinare, etter fleire år som lærar sjølv, har det gått opp for meg: - dette var hans programerklæring som lærar, hans pedagogiske grunntanke: varmen er sterkast!

Læraren min heitte Åsulv Vik. Eg hadde han faktisk i 9 år! Han var nyutdanna da han kom til Skeie gamle skolehus. Det måtte vere hausten 1956.  Han hadde småskole (1-3) og storskole (4-7) annankvar dag. Vi skulle egentlig begynne på skolen det året vi fylte 7, men Åsulv lot noen begynne å gå frivillig året før, og da eg fylte 6 tidlig på nyåret 1957, begynte også eg, halvanna år før tida.

Eg husker skoleveien min godt. Det var litt over to kilometer, med mange opplevelser underveis. Eg brukte sikkert bortimot ein time med alle dei "snappvegan" (= omveier) eg gjekk. Sant å seie så husker eg ikkje så veldig mye fra undervisninga. Men fortellinga om vinden og sola, den husker eg!

Nå håper eg at også mine nye elevar vil huske den som ei god fortelling, at foreldrene vil forstå ei djupare meining, og - aller helst, at elevane mine om 20 år vil mimre og forstå - aha, det var det han meinte.

Dette bildet er fra det nye Skeie skolehus i Kvernøyan. Eg sitter midt i klasserommet. Kan det vere skoleåret 1959/60?